Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Mot historiens klimaks

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    “Her står jeg”

    Da han igjen ble ført frem for riksdagen, viste han ikke spor av frykt eller forlegenhet. Rolig og avslappet, men verdig og frimodig, stod han som Guds vitne blant de store og innflytelsesrike. Riksdagens talsmann spurte nå om Luther hadde bestemt seg for å tilbakekalle sine læresetninger. Han svarte på en rolig og ydmyk måte, og var hverken harm eller opphisset. Han opptrådte reservert og ærbødig, og la for dagen en tillit og glede som overrasket forsamlingen.MHK 122.4

    “Deres Majestet, ærede fyrster, nådige herrer,” begynte han. “Jeg står frem her i dag slik jeg fikk pålegg om i går, og for Guds barmhjertighets skyld ber jeg innstendig Hans Majestet og de høye herrer om nådigst å lytte til mitt forsvar av en sak som jeg er overbevist om er rettferdig og sann. Skulle jeg av vanvare forsynde meg mot det som er skikk og bruk i denne forsamling, ber jeg om unnskyldning, for jeg er ikke oppdratt i kongeslott, men i klosterets ensomhet.”20SammeMHK 122.5

    Så gikk han over til selve saken og sa at han i sine skrifter hadde tatt opp ulike emner. Noen av dem handlet om tro og gode gjerninger, og selv hans fiender hadde uttalt at de ikke bare var ufarlige, men direkte gagnlige. Å tilbakekalle disse ville være å fornekte sannheter som alle parter var enige i.MHK 123.1

    Andre av bøkene handlet om pavedømmets korrupsjon og misbruk. Å tilbakekalle disse ville være å styrke romerkirkens tyranni og åpne døren for enda mer ugudelighet.MHK 123.2

    I den tredje kategorien av skrifter hadde han angrepet en rekke personer som hadde forsvart de onder som eksisterte. Han innrømmet at han der hadde uttrykt seg krassere enn det som sømmet seg. Han gjorde ikke krav på å være feilfri, men heller ikke disse skriftene kunne han tilbakekalle, for da ville sannhetens fiender driste seg til å mishandle Guds folk på en enda grusommere måte.MHK 123.3

    “Jeg er bare et vanlig menneske og ikke Gud,” sa han videre. Derfor vil jeg forsvare meg med Kristi ord: “Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det!” For Guds barmhjertighets skyld ber jeg Hans Majestet og de høye fyrster og alle av enhver rang å vise fra profetenes og apostlenes skrifter at jeg har tatt feil. Så snart jeg blir overbevist om det, vil jeg tilbakekalle enhver villfarelse og være den første til å inndra bøkene mine og kaste dem på bålet.MHK 123.4

    Det jeg her har sagt, viser at jeg nøye har tenkt over den fare jeg utsetter meg for. Men det har ikke skremt meg. Tvert imot er jeg glad for at evangeliet nå som i tidligere tider er årsak til uro og strid. Slik er Guds ord, og slik virker det. “Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd,” sa Kristus. Guds råd er underfulle og forferdelige.MHK 123.5

    Pass på at dere ikke under påskudd av å dempe uoverensstemmelser angriper Guds hellige ord og utsetter dere for en fryktelig syndflod av uoverkommelige farer i form av ulykker her i livet og evig utslettelse. ... Jeg kunne nevne mange eksempler fra Guds ord. Jeg kunne tale om faraoene i Egypt og om kongene i Babylonia og Israel som aldri gjorde mer for å ødelegge seg selv enn når de prøvde å styrke sin egen makt gjennom vedtak som syntes å være meget kloke. “Han flytter fjell før de vet av det.”21SammeMHK 123.6

    Luther hadde talt på tysk og ble nå oppfordret til å gjenta foredraget på latin. Enda han var trett etter anstrengelsene, etterkom han oppfordringen og talte like klart og overbevisende som første gang. Gud ledet utviklingen. Mange av fyrstene var så forblindet av villfarelse og overtro at de ikke oppfattet styrken i Luthers fremstilling da han talte første gang. Men da han gjentok talen, forstod de klart det han hadde fremholdt.MHK 123.7

    De som hårdnakket lukket øynene for lyset og ikke ville la seg overbevise av sannheten, ble rasende over den myndige måten Luther talte på. Da han var ferdig, sa riksdagens talsmann i sinne: “Du har ikke svart på spørsmålet. ... Vi forlanger et klart og bestemt svar. ... Vil du tilbakekalle eller vil du ikke?”MHK 123.8

    Luther svarte: “Ettersom keiseren og de høye herrer krever et klart, enkelt og bestemt svar, skal dere få det, og det lyder slik: Jeg tror hverken på paven eller kirkemøtene, for det er klart at de ofte har tatt feil og motsagt seg selv. Hvis jeg ikke blir overbevist ved Guds ord eller andre klare og tydelige grunner, så hverken kan eller vil jeg tilbakekalle eller rette et eneste ord. For å handle mot sin samvittighet er utilrådelig, skadelig og farlig. Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen.”22SammeMHK 124.1

    Slik stod denne rettferdige mannen på Guds ords faste grunnvoll. Himmelens lys strålte fra ansiktet hans. Hans storhet og rettskaffenhet, og freden og gleden han var fylt av, var tydelig for alle mens han vitnet mot de kraftige villfarelser og om styrken i den tro som overvinner verden.MHK 124.2

    En stund var hele forsamlingen målløs av forbauselse. Da han gav sitt første svar, hadde han vært lavmælt og ærbødig, nesten forsagt. Pavens folk oppfattet dette som et tegn på at han holdt på å miste motet. Da han bad om utsettelse, trodde de at han var i ferd med å tilbakekalle.MHK 124.3

    Keiser Karl, som hadde lagt merke til det trette ansiktsuttrykket, det hverdagslige antrekket og den enkle talemåten, hadde bemerket i en halvt foraktelig tone: “Denne munken kan aldri få meg til å bli kjetter.” Men det mot og den fasthet han nå la for dagen, sammen med de klare og kraftige argumentene, overrasket alle parter. Keiseren utbrøt nesten begeistret: “Denne munken taler uforferdet og med et urokkelig mot.” Mange av de tyske fyrstene så med stolthet og beundring på denne representanten for nasjonen.MHK 124.4

    Roms tilhengere hadde lidd nederlag, og deres sak stod i et høyst ugunstig lys. De prøvde å beholde makten, ikke ved å vise til Skriften, men ved å ty til trusler, noe som var vanlig for romerkirken. Riksdagens talsmann erklærte: “Hvis du ikke tilbakekaller, vil keiseren og delstatene nok finne ut hva de skal gjøre med en slik uforbederlig kjetter.”MHK 124.5

    Luthers venner, som med stor glede hadde lyttet til hans fremragende forsvar, skalv av redsel da de hørte dette. Men Luther selv sa rolig: “Gud hjelpe meg, jeg kan ikke tilbakekalle noe.”23SammeMHK 124.6

    Han fikk beskjed om å trekke seg tilbake mens fyrstene konfererte. Situasjonen var ytterst alvorlig. Luthers bestemte avslag kunne få konsekvenser for kirken i århundrer fremover. Derfor bestemte de seg for å gi ham en siste anledning til å tilbakekalle. Enda en gang ble han ført frem for riksdagen. Igjen ble han spurt om han ville tilbakekalle. “Jeg har ikke noe annet svar enn det jeg alt har gitt,” sa han. Det var klart at hverken løfter eller trusler kunne få ham til å bøye seg for kravene fra Rom.MHK 124.7

    Pavens folk ergret seg over at deres makt, som hadde fått konger og adelsmenn til å skjelve, på denne måten skulle bli trosset av en ubetydelig munk, og de ønsket bare at de kunne få torturere ham til døde. Men Luther, som innså faren, hadde talt til alle med kristelig verdighet og sinnsro. Han hadde ikke vært hovmodig eller ubalansert, men hadde gitt en nøktern fremstilling. Han tenkte ikke på seg selv og på den fornemme forsamlingen, men følte bare at han stod overfor en som var uendelig meget større enn paver, prelater, konger og keisere.MHK 125.1

    Det var Kristus som hadde talt gjennom Luther, og det med en kraft og verdighet som fylte både venner og fiender med ærefrykt og undring. Guds Ånd hadde påvirket landets ledende menn, og flere av fyrstene var modige nok til å innrømme at Luther hadde rett. Mange ble overbevist om sannheten, men hos noen varte ikke dette svært lenge. Det var andre som ikke gav uttrykk for sin overbevisning med det samme, men som senere studerte Skriften og gikk helt og fullt inn for reformasjonen.MHK 125.2

    Kurfyrst Fredrik hadde sett frem til Luthers møte med riksdagen, og sterkt grepet hadde han lyttet til hans foredrag. Han var både glad og stolt over Luthers mot, fasthet og selvbeherskelse, og han bestemte seg for å støtte ham enda mer. Kontrasten mellom de stridende parter gjorde det klart at visdommen til paver, konger og prelater ikke hadde noe å stille opp mot sannheten. Pavedømmet hadde lidd et nederlag som skulle prege nasjonene i all fremtid.MHK 125.3

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents