Formvesen i gudstjenesten

I sine bestrebelser for å nå folket må Herrens sendebud ikke følge verdens sedvaner. I de møter som holdes, må de ikke sette sin lit til verdslige sangere og dramatisk oppvisning for å skape interesse. Hvordan kan det ventes at de som ikke har noen interesse for Guds Ord, som aldri har lest hans Ord med et oppriktig ønske om å forstå dets sannheter, skal kunne lovsynge med ånden og forstanden? Hvordan kan deres hjerter være i samklang med innholdet i religiøse sanger? Hvordan kan det himmelske kor delta i musikk som bare er en formsak ?ET 264.1

Det onde ved en formmessig gudstjeneste kan ikke skildres med for sterke farger, men det finnes ikke ord som fullt ut kan gi uttrykk for den store velsignelse en sann gudsdyrkelse bringer. Når man synger med ånden og forstanden, stemmer himmelske musikere i og tar del i lovsangen. Han som har gitt enhver av oss de gaver som setter oss i stand til å være Guds medarbeidere, venter at hans tjenere skal utvikle sine stemmer så de kan tale og synge på en slik måte at alle kan forstå. Det som behøves, er ikke høyrøstet sang, men et klart tonefall, korrekt uttale og tydelig foredrag. La alle ta tid til å utvikle stemmen så de kan synge Guds pris med klare, bløte toner, ikke med en skarp, skjærende stemme som støter øret. Evnen til å synge er en Guds gave; la den bli brukt til hans ære.ET 264.2

Når det holdes møter, bør det velges noen til å ta del i sangen, og sangen bør være ledsaget av musikk ved noen som er dyktige til å spille. Vi skal ikke motsette oss bruken av musikkinstrumenter i vårt arbeid. Denne del av gudstjenesten bør ledes omhyggelig, for den består av sang til Guds pris. Sangen skal ikke alltid utføres av noen få. La så ofte som mulig hele forsamlingen synge med. . . .ET 264.3