Kapittel 32—Tro og frimodighet

Herren påla Moses å fortelle Israels barn om hvordan han hadde behandlet dem da de ble utfridd fra Egypt og hvordan han hadde bevart dem på en underfull måte i ørkenen. Han skulle minne dem om deres vantro og knurr når de kom i prøvelse, og om Herrens store miskunnhet og nåde som aldri hadde sviktet dem. Dette ville øke troen hos dem og styrke deres frimodighet. Når de kom til å innse sin egen synd og svakhet, ville de også innse at Gud var deres rettferdighet og styrke. Det er av like stor betydning at Guds folk i denne tid husker hvordan og hvor de er blitt prøvd og hvor deres tro har sviktet, hvor de har stilt hans sak i fare ved sin vantro og også ved sin selvtillit. Guds barmhjertighet, hans bærende forsyn, hans uforglemmelige utfrielser skal vi fortelle skritt for skritt. Når Guds folk på den måten ser tilbake over fortiden, skal de se at Herren stadig gjentar sine handlinger. De bør forstå de advarsler som blir gitt og passe på at de ikke gjentar sine feilgrep. Ved å gi avkall på all selvtillit skal de stole på at han vil frelse dem fra å vanære hans navn på nytt. Ved enhver seier Satan vinner, blir sjeler stilt i fare. Noen blir et bytte for hans fristelser og kommer aldri på fote igjen. De som har begått feilgrep, bør derfor vandre varsomt og ved hvert skritt be: «Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.» Sal. 17, 5.VFM3 151.1

Gud sender prøvelser for å vise hvem som vil stå trofast under fristelse. Han lar alle komme inn i prøvende stillinger for å se om de vil stole på en kraft som er utenfor og over dem selv. Enhver har karaktertrekk som ikke er oppdaget, men som må komme for lyset ved å bli prøvd. Gud tillater at de selvgode blir hardt fristet forat de må forstå sin hjelpeløshet.VFM3 151.2

Når prøvelser møter oss, når vi foran oss ikke ser en større fremgang, men bare et trykk som gjør det nødvendig å ofre for alles vedkommende, hvordan skal vi da kunne møte Satans innskytelse om at vi går en meget vanskelig tid i møte? Hvis vi hører på hans antydninger, vilVFM3 151.3

1902 — «Testimonies», VII, side 210—214. det oppstå vantro til Gud. I en slik stund bør vi huske på at Gud alltid har omsorg for sine institusjoner. Vi bør se på det verk han har utført og på de reformer han har latt komme. Vi bør samle sammen de synlige beviser på Herrens velsignelser, tegnene på det som er godt, og si: «Herre, vi tror på deg, på dine tjenere og på ditt verk. Vi vil stole på deg. Forlaget er ditt redskap, og vi vil ikke svikte eller bli motløse. Du har vist oss en ære ved å knytte oss til ditt sentrum. Vi vil følge Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet. Vi vil gjøre vårt beste og være tro mot Guds verk.»VFM3 151.4