Fortell om Guds ledelse

Vi burde ofte fortelle om hvordan Gud behandler sitt folk. Hvor ofte Gud satte opp veimerker ved sin handlemåte med Israel fordum! Forat de ikke skulle glemme den svunne tids historie, bød han Moses a disse begivenheter komme til uttrykk i sang forat foreldre kunne lære sine barn dem. De skulle samle opp minner og legge disse fram til betraktning. Det ble lagt særlig vekt på å oppbevare dem, forat hele forestillingen kunne gjengis når barna stilte spørsmål om dette. På den måten ble forsynets handlinger og Guds iøynefallende godhet og miskunnhet oppbevart i sinnet. Formaningen til oss lyder: «Kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser.»Heb. 10, 32. For sitt folk i denne slekt har Herren vist seg å være en undergjørende Gud. Det er nødvendig at Guds verks historie i tidligere tider ofte blir fremholdt for folket, både for unge og gamle. Vi trenger ofte til å gjenta beretningen om Guds godhet og love ham for hans underfulle gjerninger.VFM3 26.3

På samme tid som vi blir formant til ikke å unnlate å komme sammen, må disse sammenkomstene ikke bare være til oppfriskning for oss selv. Vi må bli inspirert med større iver etter å bringe den trøst vi har mottatt, videre. Vi har plikt på oss til å være meget nidkjære for Gud og ikke føre ut noe ondt rykte, ikke engang med et sørgmodig ansiktsuttrykk eller ved ubetenksomme ord, som om Guds krav skulle være innskrenkning av vår frihet. Selv i denne verden som er full av sorger, skuffelser og synder, ønsker Herren at vi skal være frimodige og sterke i hans kraft. Hele ens vesen nyter den forrett å kunne være et absolutt vitnesbyrd i alle retninger. I våre handlinger, i vårt sinnelag, i tale og i karakter må vi bære vitnesbyrd om at det er godt å være i Guds tjeneste. På den måten forkynner vi at «Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen». Sal. 19, 8. Alle som daglig helliger seg til Gud, vil åpenbare den lyse og glade side av vår religion. Vi bør ikke vanære Gud med en sørgmodig omtale av prøvelser, som kan synes å være vanskelige. Alle prøvelser vi tar imot som oppdragere, vil frembringe glede. Hele vårt religiøse liv vil da bli oppløftende, høynende, foredlende, en vellukt av gode ord og handlinger. Fienden gleder seg når han ser sjeler bli nedtrykt, nedbøyd, klagende og sukkende. Han ønsker nettopp at vi skal få slike inntrykk når det gjelder virkningen av vår tro. Men Gud har ikke til hensikt at vårt sinn skal holde til på et slikt lavt nivå. Han ønsker at enhver sjel skal triumfere i Gjenløserens oppholdende kraft. Salmisten sier: «Gi Herren, I Guds sønner, gi Herren ære og makt! Gi Herren hans navns ære, tilbe Herren i hellig prydelse! »«Jeg vil opphøye deg, Herre, for du har dradd meg opp og ikke latt mine fiender glede seg over meg. Herre min Gud! jeg ropte til deg, og du helbredet meg. . . Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!»Sal. 29, 1. 2; 30, 2-5.VFM3 26.4