Kapittel 39—Et syn om striden

I et syn så jeg to hærer i fryktelig kamp. Den ene hæren ble ledet under banneret som hadde verdens merketegn. Den andre ble ført under fyrst Immanuels blodstenkte banner. Fane etter fane ble slept i støvet etter hvert som det ene kompani etter det andre fra Herrens hær sluttet seg til fienden, og stamme etter stamme fra fiendens rekker forente seg med Guds lovlydige folk. En engel som fløy midt oppe under himmelen, la Immanuels fane i manges hender, mens en mektig general ropte med høy røst: «Ta stilling i rekkene! La dem som er lojale mot Guds bud og Kristi vitnesbyrd, nå ta sitt standpunkt! Dra bort fra dem og skill dere ut og rør ikke ved noe urent, så vil jeg ta imot dere og være en far for dere, og dere skal være mine sønner og døtre. La alle som vil, komme Herren til hjelp, Herren til hjelp blant kjempene!»VFM3 177.1

Slaget raste. Seieren skiftet fra den ene siden til den andre. Snart ga korsets stridsmenn etter «som når en fanebærer faller i avmakt». Es. 10, 18 (eng. bibelovers.). Men deres tilsynelatende tilbakegang skjedde bare forat de skulle oppnå en gunstigere stilling. Det ble hørt fryderop. En lovsang steg opp til Gud, og englestemmer sluttet seg til sangen mens Kristi stridsmenn plantet hans banner på de festningene fienden til nå hadde holdt. Vår frelses høvding ledet slaget og sendte hjelp til sine stridsmenn. Hans kraft gjorde seg mektig gjeldende og oppmuntret dem til å føre striden fram til portene. Han lærte dem fryktelige ting i rettferdighet og førte dem fram skritt for skritt, fra seier til seier.VFM3 177.2

Endelig var seieren vunnet. Den hæren som fulgte det banneret som hadde innskriften «Guds bud og Jesu tro», fikk en herlig seier. Kristi stridsmenn var tett ved portene til staden, og med jubel tok byen imot sin konge. Fredens og gledens og den evige rettferdighets rike var opprettet.VFM3 177.3

Nå er menigheten en stridende menighet. Nå står vi overfor en verden som er i midnattsmørke, nesten fullt og helt henfallen til avguderi. Men dagen kommer da striden er utkjempet og seieren vunnet. Guds vilje VFM3 177.4

1904 — «Testimonies», VIII, side 41—42. kommer til å skje på jorden som den skjer i himmelen. Da skal folkeslagene ikke ha noen annen lov enn himmelens lov. Alle sammen er en lykkelig, forenet familie, iført lovprisningens og takksigelsens kledebon — Kristi rettferdighets kappe. Hele naturen i all dens prakt vil uavbrutt prise og tilbe Gud. Verden vil bade seg i himmelens lys. Årene vil rinne av sted i glede. Månens lys vil være som solens lys, og solens lys vil være syv ganger sterkere enn det er nå. Over denne scenen vil morgenstjer-nene juble til hope, og Guds sønner vil rope av fryd mens Gud og Kristus i forening kunngjør at «synd skal ikke være mer, ei heller død skal være mer».VFM3 177.5

Dette er den scenen som er blitt fremstilt for meg. Men menigheten må og vil kjempe mot synlige og usynlige fiender. Satans redskaper i menneskelig skikkelse er til stede. Menneskene har sluttet seg sammen for å gjøre motstand mot hærskarenes Herre. Disse sammenslutningene vil fortsette inntil Kristus forlater sin plass som forbeder ved nådestolen og ifører seg hevnens kledebon. I hver eneste by finnes Satans redskaper som er travelt opptatt med å organisere i partier dem som er motstandere av Guds lov. Slike som bekjenner seg til å være hellige, stiller seg på disse partiers side sammen med dem som erklærer seg for å være vantro. Nå er det ikke tid for Guds folk til å være sveklinger. Vi kan ikke forlate vår vakt et eneste øyeblikk.VFM3 178.1