Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Veiledning For Menigheten, 2. bd.

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Tvil angående Vitnesbyrdene

    Det er Satans plan å svekke Guds folks tro på Vitnesbyrdene. Satan vet hvordan han skal komme med sine angrep. Han virker på menneskesinnene for å vekke nidkjærhet og utilfredshet mot dem som har ledelsen av verket. Deretter blir de åndelige gaver dratt i tvil, og etter dette blir selvfølgelig disse bare av liten betydning, og den undervisning som blir gitt gjennom syner, blir oversett. Deretter følger skepsis angående de vitale punkter i vår tro, grunnpillarene for vårt standpunkt, deretter tvil med hensyn til De hellige skrifter, og så går veien nedover mot fordervelse. Satan vet at når man begynner å tvile på Vitnesbyrdene og oppgi dem som man engang trodde på, vil de forførte ikke stanse her. Han fordobler sine anstrengelser inntil han fører dem ut i åpent opprør som ikke kan leges, og som ender med ødeleggelse. Mens de gir plass for tvil og vantro med hensyn til Guds verk og nærer mistillit og hjerteløs skinnsyke, forbereder de seg selv på fullstendig bedrag. Med bitre følelser setter de seg opp mot dem som våger å tale om deres villfarelser og irettesetter deres synder.VM2 232.3

    Et vitnesbyrd til unge menn, først utgitt i 1880, uttaler følgende med hensyn til dette punkt: “En rådende tvil angående Guds Ånds vitnesbyrd øker stadig. Disse unge mennesker oppelsker spørsmål og tvil istedenfor å fjerne dem, fordi de ikke kjenner til vitnesbyrdenes ånd og kraft og deres vekt.”VM2 233.1

    Det ble åpenbart for meg at mange hadde så liten åndelighet at de ikke forsto verdien av vitnesbyrdene eller deres sanne formål. De talte lettsindig om vitnesbyrdene som Gud har gitt til gagn for sitt folk, satte seg til doms over dem, uttalte sin mening og kritiserte dette og hint mens de heller burde ha holdt hendene for sine leper og kastet seg i støvet. De kunne nemlig ikke forstå og vurdere vitnesbyrdenes ånd fordi de kjente så lite til Guds Ånd. . . .VM2 233.2

    Mister dere tilliten til Vitnesbyrdene, kommer dere til å bli ført bort fra Bibelens sannhet. Jeg har fryktet for at mange vil innta et spørrende, tvilende standpunkt, og i min angst for deres sjeler ønsker jeg å advare dere. Hvor mange vil gi akt på advarselen? Hvis det kom et vitnesbyrd som krysset deres vei, ville dere da med deres nåværende syn på Vitnesbyrdene føle dere fullstendig fri til å godkjenne eller forkaste deler av dem eller det hele? Det som dere ville være minst tilbøyelige til å godkjenne, er nettopp det mest påkrevde.VM2 233.3

    Mine brødre, vær på vakt mot et ondt og vantro hjerte. Guds Ord er tydelig og nøye i sine restriksjoner. Det griper inn i deres selviske tilbøyeligheter, og derfor vil dere ikke lyde det. Hans Ånds vitnesbyrd leder deres oppmerksomhet til Skriften, peker ut deres karaktermangler og straffer deres synder. Derfor akter dere ikke på det. Og for å forsvare deres kjødelige handlemåte og deres lyst til makelighet begynner dere å tvile på om Vitnesbyrdene er fra Gud. Dersom dere ville følge deres lærdommer, ville dere bli overbevist om deres guddommelige opprinnelse. Husk på at vantro ikke påvirker Vitnesbyrdenes sannferdighet. Dersom de er fra Gud, vil de bestå.VM2 233.4

    Det er blitt vist meg at tvil overfor Vitnesbyrdene som kommer med advarsel, oppmuntring og irettesettelse, stenger lyset ute fra Guds folk. Vantro lukker deres øyne så de er uvitende om sin sanne tilstand. De mener at Guds Ånds vitnesbyrd med irettesettelse ikke er nødvendig, eller at det ikke gjelder dem. Slike trenger mest til Guds nåde og til åndelig syn for å kunne oppdage sin mangel på åndelig erkjennelse.VM2 233.5

    Mange som er falt bort fra sannheten, gir som grunn for sin handlemåte at de ikke tror på Vitnesbyrdene. Spørsmålet er nå: “Vil de gi avkall på sin avgud, som Gud fordømmer, eller vil de fortsette sin uriktige ferd, følge sin tilbøyelighet og forkaste det lys som Gud har gitt dem og som fordømmer akkurat de tingene de har lyst til? Spørsmålet som de må avgjøre, er dette: “Skal jeg fornekte meg selv og ta imot Vitnesbyrdene som fra Gud, når de anklager meg for mine synder, eller skal jeg forkaste Vitnesbyrdene, fordi de peker ut min synd? ”VM2 233.6

    I mange tilfelle blir Vitnesbyrdene mottatt fullt ut, synden og selvoverbærelsen blir avbrutt, og en reform begynner straks i samsvar med det lys Gud har gitt. I andre tilfelle blir det holdt fast ved syndige nytelser. Vitnesbyrdene blir forkastet, og overfor andre blir det fremført mange falske unnskyldninger for at man nekter å ta imot dem. Den virkelige årsaken blir ikke angitt, nemlig mangel på moralsk mot — en vilje, styrket og behersket av Guds Ånd til å fornekte skadelige vaner.VM2 234.1

    Satan har evner til å innskyte tvil og å finne innvendinger mot de skarpe vitnesbyrd som Gud sender. Mange betrakter det som en dyd, et tegn på intelligens å være vantro, tvile og bruke spissfindigheter. De som ønsker å tvile, kan ha rikelig anledning til det. Det er ikke Guds hensikt å få vekk enhver grunn til vantro. Han gir åpenbare beviser som omhyggelig må undersøkes med et ydmykt sinn og en lærvillig ånd. Alle bør treffe en avgjørelse på grunnlag av bevisenes vekt. Gud gir den oppriktige tilstrekkelige bevis for troen, men den som vender seg bort fra bevisenes vekt, fordi det er enkelte ting han ikke kan gjøre klart for sin menneskelige forstand, vil bli etterlatt i vantroens og uvisshetens kalde, isnende atmosfære og lide skibbrudd på troen. . . .VM2 234.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents