Kapittel 6—Skal et menneske rane fra Gud?

Herren har gjort utbredelsen av lys og sannhet på jorden avhengig av frivillige anstrengelser og gaver fra dem som har fått del i de himmelske gaver. Det er forholdsvis få som blir kalt til å reise som predikanter og misjonærer, men skarer av mennesker skal arbeide med å utbre sannheten med sine midler.VM2 32.1

Fortellingen om Ananias og Saffira er gitt oss forat vi skal kunne innse hvilken synd det er å øve bedrag når det gjelder våre gaver og offer. De hadde frivillig lovt å gi en del av sin eiendom til fremme for Kristi sak. Men da pengene var i deres hender, unnlot de å oppfylle denne forpliktelsen, mens de overfor andre ønsket å la det se ut som om de hadde gitt alt. Straffen over dem ble så streng fordi den skulle stå som en varig advarsel for kristne i alle tider. Den samme synden er i en forferdelig grad merkbar i vår tid, uten at vi hører om noen slik inngripende straffedom. En gang viser Herren menneskene med hvilken avsky han betrakter en slik overtredelse av hans hellige krav og verdighet, og deretter overlater han det til dem å følge de alminnelige prinsipper i den guddommelige husholdning.VM2 32.2

Evangeliets inntekter består av tienden og de frivillige gaver. Av de midler som Gud betror menneskene, krever han en viss del — en tiende. Men han lar menneskene selv bestemme hvor stor tienden skal være og om de vil gi mer enn dette. Enhver skal gi etter som han setter seg fore i sitt hjerte. Når Guds Ånd ved sin innflytelse virker på hjertet og det blir gitt et løfte om et visst beløp, så har den som har gitt løftet, ikke lenger noen rett over denne del som han har helliget. Han har gitt sitt løfte i menneskers nærvær, og de står som vitner til det som er gjort. På samme tid har han tatt på seg en hellig forpliktelse i enda større grad til å samarbeide med Herren i å bygge opp hans rike på jorden. Blant mennesker vil også den slags løfter bli betraktet som bindende. Skulle de da ikke være enda mer hellige og bindende når de gjelder Gud? Er løfter som blir prøvd for samvittighetens domstol, mindre bindende enn skrevne overenskomster med mennesker?VM2 32.3

1882 — “Testimonies”, V, side 148 — 152.VM2 32.4

Når det guddommelige lys skinner inn i hjertet med usedvanlig klarhet og styrke, mister den vanemessige egenkjærligheten taket, og vi føler oss tilskyndet til å gi til Guds sak. Ingen behøver å vente at de skal få lov å oppfylle sine løfter uten en protest fra Satans side. Han synes ikke om å se Gjenløserens rike på jorden bli bygget opp. Han kommer med den tanken at løftet var for stort, at det kan hindre dem i å skaffe seg eiendom eller tilfredsstille familiens ønsker og behov. Den makten Satan har over menneskesinnet, er forbausende. Han arbeider på det ivrigste for å holde hjertet opptatt med seg selv.VM2 33.1

Den eneste måten Gud har bestemt for å fremme sin sak, er å velsigne menneskene med gods. Han gir dem solskinn og regn, han lar planteriket vokse. Han gir helse og evne til å skaffe seg midler. Alle velsignelser vi får, kommer fra hans gavmilde hånd. Til gjengjeld vil han at menn og kvinner skal vise sin takknemlighet ved å gi ham en viss del tilbake som tiende og offergaver — som takkoffer, som frivillige gaver, som syndoffer.VM2 33.2

Menneskenes hjerter blir forherdet ved egenkjærlighet, og på samme måte som Ananias og Saffira blir de fristet til å holde en del av beløpet tilbake mens de gir utseende av at de holder seg til reglene med hensyn til tienden. Skal et menneske rane fra Gud? Dersom midlene strømmet inn i skattkammeret slik som Guds plan var — en tiendedel av inn-tekten — ville det bli rikelig til fremme av hans sak.VM2 33.3

Men, sier noen, oppfordringene til å gi til hans sak fortsetter å komme. Jeg er trett av å gi. Er du det? La meg da spørre: Er du trett av å ta imot fra Guds gavmilde hånd? Ikke før han slutter å velsigne deg må du slutte med å være forpliktet til å gi ham den delen tilbake som han krever. Han velsigner deg forat du skal bli i stand til å velsigne andre. Når du blir trett av å ta imot, da vil du kunne si: Jeg er trett av de mange oppfordringer til å gi. Gud setter til side som sitt en del av alt vi tar imot. Når denne delen blir gitt tilbake til ham, velsigner han den delen vi har igjen. Men når vi holder den tilbake, kommer det før eller senere forbannelse over det hele. Guds krav kommer først. Alt annet kommer i annen rekke.VM2 33.4