Kapittel 2—Misunnelse og kritikk

Misunnelse er ikke bare en forvrengt natur, men en unatur, som bringer forstyrrelser i alle evner. Den begynte hos Satan. Han ønsket å være den første i himmelen, og fordi han ikke kunne oppnå all makten og æren, gjorde han opprør mot Guds herredømme. Han misunte våre stamforeldre og fristet dem til synd og brakte på den måten ødeleggelse over dem og over hele menneskeslekten.VM2 17.1

Den som er misunnelig, lukker øynene for andres gode egenskaper og edle handlinger. Han er alltid ferdig til å nedsette det som er ypperlig og stille det fram i et falskt lys. Menneskene kan ofte bekjenne andre feil og avstå fra dem, men vi kan ikke vente meget av en som er misunnelig. Fordi det å være misunnelig på et menneske er det samme som å innrømme at den andre er overlegen, vil stoltheten ikke tillate noen ettergivenhet. Dersom noen skulle forsøke å overbevise den misunnelige om hans synd, blir han enda mer forbitret på den som er gjenstand for hans lidenskap, og altfor ofte fortsetter han å være uhelbredelig.VM2 17.2

Den misunnelige sprer gift overalt hvor han ferdes, skiller venner og egger til hat og opprør mot Gud og mennesker. Han søker å bli betraktet som den beste og den største, ikke ved å gjøre heltemodige, selvfornektende anstrengelser for å nå fram til et høyt mål, men ved å bli stående der han er og forringe verdien av andres bestrebelser....VM2 17.3

Den tungen som gleder seg over å kunne gjøre vondt, den sladrende tungen som sier: “Meld ham! Vi vil melde ham”^{*Dette uttrykket er hentet fra Jer. 20, 10, der det i den engelske bibel ordrett står: “Rapporter, så vil vi rapportere det,” dvs.: “Fortell, så skal vi fortelle det.”}, sies ved apostelen Jakob å være satt i brann av helvete. Den sprer brannfakler rundt omkring seg. Hva bryr den sladderaktige seg om at han bakvasker den uskyldige? Han holder ikke opp med sin onde handling selv om han utslokker håpet og motet hos dem som allerede holder på å synke under sine byrder. Han bryr seg bare om å følge sin lyst til å skade andre. Til og med slike som bekjenner seg til å være kristne, lukker øynene for alt som er rent, ærbart, edelt og elskelig, og samler på alt som er forkastelig og ubehagelig, og offentliggjør det for verden. . . .VM2 17.4