“Skal jeg passe på min bror?”

Sett at en pengesum ble lagt i dine hender forat du skulle bruke den til et bestemt formål. Ville du da kaste pengene vekk og unnskylde deg med at du ikke var ansvarlig for hvordan de ble brukt? Ville du føle at du da hadde befridd deg for en stor bekymring? Men det er nettopp det du har gjort med Guds gaver. Å holde deg unnskyldt for å arbeide for andre fordi du mener du er udyktig, mens du er helt opptatt med verdslige gjøremål, er å drive spott med Gud. Skarer av mennesker går fordervelsen i møte. Det folket som har fått lyset og sannheten, er bare som en håndfull ril å gjøre motstand mot hele ondskapens hær. Men denne lille skaren bruker sine krefter til alt og hva som helst utenom dette å lære hvordan de kan redde sjeler fra døden. Er det underlig at menigheten er svak og udyktig, og at Gud kan gjøre så lite for dem som bekjenner seg til å være hans folk? De stiller seg der det er umulig for ham å arbeide med dem og for dem. Tør du fortsatt ringeakte hans krav? Vil du fremdeles leke med himmelens aller helligste tillitsverv? Vil du si med Kain: “Skal jeg passe på min bror? ” 1 Mos. 4, 9.VM2 131.2

Husk at det ansvar du har, ikke blir målt med dine nåværende hjelpemidler og evner, men med de krefter og muligheter for utvikling som opprinnelig ble gitt deg. Det spørsmål enhver bør stille seg selv, er ikke om han nå er uerfaren og uskikket til å arbeide i Guds sak, men hvordan og hvorfor han er i den tilstand, og hvordan denne tilstand kan forandres. Gud vil ikke på en overnaturlig måte utruste oss med de kvalifikasjoner vi mangler, men når vi gjør bruk av de talentene vi har, vil han virke sammen med oss for å styrke alle våre evner. Våre slumrende krefter vil da våkne, og de åndsgavene som lenge har vært lammet, får nytt liv.VM2 132.1

Så lenge vi er i verden, må vi ha med verdslige ting å gjøre. Det vil alltid være nødvendig med timelige transaksjoner og jordiske sysler, men dette bør aldri bli det altoppslukende. Apostelen har gitt en sikker rettesnor: “Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren! ” Rom. 12, 11. De beskjedne og alminnelige pliktene i livet bør alle bli utført med troskap, “av hjertet, som for Herren”, sier apostelen. Kol. 3, 23. Hva enn vårt arbeid består i, enten det er husarbeid eller jordarbeid eller åndelig beskjeftigelse, kan vi gjøre det til Guds ære så lenge vi gjør Kristus til den første og den siste og den beste i alle ting. Men foruten disse timelige gjøremål har enhver Kristi etterfølger fått en særskilt oppgave å bygge hans rike opp — et arbeid som krever personlig anstrengelse for menneskers frelse. Det er ikke et arbeid som bare skal utføres en gang om uken, på møtestedet til gudstjeneste, men til enhver tid og overalt.VM2 132.2