Det er alvorlig å leve

Det er en alvorlig sak å dø, men det er en langt alvorligere sak å leve. Hver tanke, hvert ord og hver handling i vårt liv vil møte oss igjen. Det vi gjør oss selv til i prøvetiden, må vi fortsatt være i all evighet. Døden fører med seg oppløsningen av legemet, men den gjør ingen forandring i karakteren. Kristi komme forandrer ikke vår karakter. Det stiller den bare for all evighet utenfor enhver forandring.VM2 138.1

Jeg appellerer igjen til menighetens medlemmer om å være kristne, om å ligne Kristus. Jesus var en arbeider, ikke for seg selv, men for andre. Han virket for å velsigne og frelse de fortapte. Dersom dere er kristne, vil dere etterfølge hans eksempel. Han har lagt grunnvollen, og vi er bygningsmenn sammen med ham. Men hva slags materiale fører vi fram for å legge på denne grunnvollen? “Da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.” 1 Kor. 3, 13. Dersom du vier all din styrke og dine talenter til det som er av denne verden, blir din livsgjerning betegnet som tre, høy og strå som skal fortæres av ilden på den ytterste dag. Men uegennyttig arbeid for Kristus og det tilkommende liv vil være som gull, sølv og kostbare stener. Det er uforgjengelig. Mine brødre og søstre, jeg ber dere om å våkne opp av dødens søvn. Det er for sent nå å hellige kraften i hjerne, ben og muskler til en selvisk tjeneste. La ikke den ytterste dag finne dere blottet for den himmelske skatt. Søk å fremme korsets seirer, søk å opplyse sjeler, arbeid for deres medmenneskers frelse, så kommer deres arbeid til å bestå ildprøven.VM2 138.2

“Om det verk som en har bygd, står seg, da skal han få lønn. ” 1 Kor. 3, 14. Herlig blir den lønnen som de trofaste arbeidere får når de samles omkring Guds og Lammets trone. Da Johannes i sin menneskelige tilstand beskuet Guds herlighet, falt han om som død. Han kunne ikke tåle dette syn. Men når det dødelige blir iført udødelighet, blir de gjenløste lik Jesus, for de skal se ham som han er. De står foran tronen, et bevis på at de er antatt. Alle deres synder er utslettet, alle deres overtredelser er båret bort. Nå kan de se på den ufordunklede herlighet fra Guds trone. De har vært delaktige med Kristus i hans lidelser, de har samarbeidet med ham i gjenløsningens plan, og de får del med ham i den gleden det er å kunne se sjeler som ved deres hjelp er frelst for å prise Gud gjennom all evighet.VM2 138.3

Den tredje engel, som flyr under det høyeste av himmelen og forkynner Guds bud og Jesu vitnesbyrd, er en fremstilling av vårt arbeid. Budskapet mister ikke noe av sin kraft under engelens flukt fremover. For Johannes ser at det tiltar i styrke og makt inntil hele jorden blir opplyst av dets herlighet. Den veien Guds lovlydige folk går på, fører fremad, stadig fremad. Det sannhetsbudskapet vi forkynner, må gå ut til alle ætter, stammer, tunger og folk. Snart skal det lyde med høy røst, og jorden blir opplyst av dets herlighet. Forbereder vi oss til denne store utgytelsen av Guds Ånd? — 1885 — “.Testimonies”, V, side 383.VM2 139.1

* * * * *

Jeg har sett et bilde som fremstiller en okse som står mellom en plog og et alter, med underskriften: “Beredt til begge deler” — villig til å forgå av hete i den anstrengende plogfuren, og til å blø på offeralteret. Det er den stillingen et Guds barn alltid bør være i — villig til å gå der plikten kaller, til å fornekte seg selv og til å oppofre for sannhetens sak. Den kristne menigheten ble grunnlagt på oppofrelsens prinsipp. “Vil noen komme etter meg,” sier Jesus, “da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” Luk. 9, 23. Han krever hele hjertet, hele vår hengivenhet. De eksempler på nidkjærhet, alvor og uegennyttig tjeneste som hans hengivne etterfølgere har gitt verden, bør tenne vår iver og lede oss til å etterligne dem. Sann gudsfrykt fører med seg et alvor og et fast forsett som preger karakteren etter det guddommelige bilde og gjør oss i stand til å akte alt for tap i sammenligning med Kristi ypperlighet. Dette faste forsett vil vise seg å være et mektig kraftelement. — 1885 — “Testimonies”, V, side 307.VM2 139.2