Dommen
Omtrent klokken to om morgenen den 23. oktober 1879 hvilte Herrens Ånd over meg, og jeg så scener i den kommende dom. Jeg mangler ord til å gi en fullgod beskrivelse av de hendelser som ble rullet opp for meg, og av det inntrykk det gjorde på mitt sinn.VFM1 446.1
Den store dagen for utøvelsen av Guds dom syntes å være kommet. Ti tusen ganger ti tusen var samlet foran en stor trone. På den satt en person av majestetisk utseende. Flere bøker lå foran ham. og på bindet av hver var det skrevet med gullbokstaver som så ut som brennende ildflammer: “Himmelens dagbok. En av disse bøkene, som inneholdt navnene på alle dem som bekjenner seg til å tro sannheten, ble så åpnet. Øyeblikkelig mistet jeg av syne de utallige millioner omkring tronen, og bare de som etter bekjennelsen var lysets og sannhetens barn, fanget min oppmerksomhet. Etter hvert som disse navnene ble lest, det ene etter det andre, og deres gode gjerninger ble nevnt, ble deres ansikter opplyst av en hellig glede som strålte ut i alle retninger. Men det var ikke det som syntes å hvile tyngst på mitt sinn.VFM1 446.2
En annen bok ble åpnet, og i den var syndene hos dem som bekjenner seg til sannheten, skrevet ned Det var også overskrifter over hver rubrikk, og under disse, overfor hvert navn, var de mindre synder skrevet ned, hver i sin bestemte rubrikk.VFM1 446.3
Under begjær kom usannhet, tyveri, utplyndring, svik og griskhet. Under ærgjerrighet kom stolthet og ødselhet. Avind sto på toppen av ondskap, misunnelse og hat. Og umåtehold sto foran en lang rekke av fryktelige forbrytelser som vellyst, hor, forfallenhet til dyriske lidenskaper etc. Da jeg så dette, ble jeg fylt med en usigelig angst, og jeg utbrøt: “Hvem kan bli frelst? Hvem vil kunne stå rettferdiggjort for Gud? Hvem har klær uten flekker? Hvem er ulastelig i en ren og hellig Guds øyne?”VFM1 446.4
Mens den Hellige på tronen langsomt snudde bladene i dagboken, og hans øyne et øyeblikk stanset ved den enkelte, syntes hans blikk å brenne seg inn i selve deres sjel. I samme øyeblikk kom hvert ord og hver handling i deres liv til å stå for dem så klart som om de var skrevet med ildbokstaver. De ble grepet av en skjelvende angst, og deres ansikter bleknet. Da de først sto foran tronen, vitnet deres utseende om sløv likegyldighet. Men hvor forandret deres utseende nå er blitt! Følelsen av trygghet er borte, og en ubeskrivelig redsel har trådt i stedet. Hver eneste sjel frykter for at den skal bli funnet blant dem som er for lette. Hvert øye er festet på ham som sitter på tronen, og mens hans høytidelige, ransakende blikk glir over forsamlingen, skjelver hjertene. For de føler seg selvfordømt, uten at et ord blir sagt. Med sjeleangst erklærer hver enkelt sin egen skyld og innser med fryktelig livaktighet at han, fordi han syndet, har forkastet den kostelige gaven i det evige liv.VFM1 447.1