Fortsett med en klok utdeling

De som oppretter sitt testamente, bør ikke føle at når det er gjort, har de ikke mer noen plikt. De bør stadig være i virksomhet og bruke de talentene som er betrodd dem, til å bygge opp Herrens sak. Gud har lagt planer for at alle må kunne arbeide forstandig når de deler ut av sine midler. Han har ikke til hensikt å opprett holde sin sak ved undergjerninger. Han har noen få trofaste husholdere som er sparsommelige og bruker sine midler til å fremme hans sak. I stedet for at selvfornektelse og godgjørenhet Skulle være et unntak, bør de være en regel. De stadig større krav innen for Guds sak krever midler. Fra menn i vårt eget land og i fremmede land kommer det stadig oppfordringer om at sendebud må komme til dem med lys og sannhet. Dette gjør det nødvendig med flere arbeidere og flere midler til å underholde dem.VFM1 481.1

Bare få midler strømmer inn i Herrens skattkammer for å bli brukt til å frelse sjeler, og selv disse små beløpene blir bare opp nådd ved hardt arbeid. Dersom alle fikk sine øyne åpnet så de kunne se hvordan det rådende begjær har hindret fremgangen for Guds sak, og hvor mye som kunne ha vært utført hvis alle hadde rettet seg etter Guds plan når det gjaldt tiende og offergaver, ville det for manges vedkommende inntreffe en avgjort reform. Da ville de ikke våge å hindre arbeidet med å fremme Guds sak, slik som de har gjort. Menigheten sover hva det arbeid angår som den kunne utføre dersom den ville gi avkall på alt for Kristi skyld. En sann selvoppofrelsesånd ville være et bevis på evangeliets virkelighet og kraft, som verden ikke kunne misforstå eller si imot, og rike velsignelser ville bli utgytt over menigheten.VFM1 481.2

Jeg formaner våre brødre til å høre opp med å rane fra Gud. Noen er i den stilling at de må sette opp sitt testamente. Men når det blir gjort, bør de passe på at midler som skulle tilflyte Guds forrådshus, ikke blir overgitt til sønner og døtre. Disse testamentene blir ofte en kilde til trette og uenighet. Til ros for Guds folk fordum står det skrevet at han ikke skammet seg ved å bli kalt deres Gud. Og grunnen som ble gitt, er at de i stedet for egenkjærlig å søke etter og begjære jordiske eiendeler eller søke sin lykke i verdslige forlystelser overga seg selv og alt det de hadde, i Guds hender. De levde bare til ære for ham og ga tydelig til kjenne at de higet etter et bedre land, det er et himmelsk. Et slikt folk skammer Gud seg ikke over. De vanæret ham ikke i verdens øyne. Himmelens Majestet skammet seg ikke for å kalle dem brødre.VFM1 482.1