Jesu overbærenhet
Peter var fort og ivrig til å handle, djerv og ubøyelig, og Kristus sa 1 ham egenskaper som kunne få stor verdi for menigheten. Han knyttet ham derfor til seg for at alt som var godt og verdifullt, kunne bli bevart, og for at han ved sin undervisning og sitt eksempel kunne mildne det harde i hans gemytt og jevne ut det knudrete i hans vesen. Dersom hjertet virkelig ble forvandlet ved guddommelig nåde, ville en ytre forandring vise seg i sann vennlighet, sympati og høflighet. Jesus var aldri kald og utilnærmelig. De som led, trengte seg titt inn på et sted der han var når han trengte avkobling og hvile. Men han hadde et vennlig blikk og et oppmuntrende ord til alle. Han var et mønster på sann høflighet. Peter fornektet sin Herre, men angret det etterpå og var dypt ydmyket over sin store synd. Og Kristus ga til kjenne at han tilga sin feilende disippel da han nedlot seg til å nevne ham ved navn etter sin oppstandelse.VFM1 486.3
Judas ga etter for Satans fristelse og forrådte sin beste venn. Peter tilegnet seg Kristi lærdommer, lot dem bli til nytte for seg og førte videre det reformasjonsverk som ble overlatt til disiplene da deres Herre for opp til det høye. Disse to mennene er en fremstilling av de to klasser mennesker Kristus knytter til seg og gir fordelene ved sin undervisning og sitt eksempel på et uegennyttig og medlidende liv for at de må kunne lære av ham. Jo mer et menneske ser på sin Frelser og lærer å kjenne ham, desto mer vil det bli likedannet med hans bilde og gjøre Kristi gjerninger. Den tidsalderen vi lever i, krever reformatorisk handling. Det sannhetslyset som skinner på oss, krever besluttsomme, handledyktige menn med en kjernesunn moral, slike som vil arbeide flittig og iherdig for å frelse enhver sjel som vil høre innbydelsen fra Guds Ånd.VFM1 487.1
Den kjærlighet som burde råde mellom menighetsmedlemmer, viker ofte plassen for kritikk og klander. Dette kommer til og med til uttrykk ved religiøse anledninger i form av krenkende bemerkninger og strenge personlige utfall. Slikt må ikke finne medhold hverken hos predikanter, menighetsforstandere eller medlemmer. Gudstjenestene bør foregå bare med Guds ære for øye. Når mennesker med sine forskjellige innstillinger blir ført sammen i menighetsforholdet, blir menigheten påvirket av dette, dersom da Guds sannhet ikke mildner og undertvinger de skarpe kantene i karakteren, og menighetens fred og harmoni vil bli ofret når man gir seg over til disse egenkjærlige, vanhellige trekkene. I sin skarpe påpasselighet for å oppdage feilene hos sine brødre forsømmer mange å undersøke sine egne hjerter og å rense sitt eget liv. Dette fører til mishag fra Guds side. De enkelte medlemmer i menigheten bør være nidkjære for sine egne sjeler og kritisk overvåke sine egne handlinger, slik at de ikke går frem av egoistiske motiver og blir en årsak til anstøt for sine svake brødre.VFM1 487.2
Gud tar menneskene som de er, med de menneskelige trekkene i deres karakter, og oppdrar dem så til tjeneste for ham, dersom de vil ta imot disiplin og lære av ham. Den rot av bitterhet, mistro, sjalusi eller endog hat, som noen menighetsmedlemmer har i sine hjerter, er Satans verk. Slike elementer har en giftig innflytelse på menigheten. “En liten surdeig syrer hele deigen.” 1 Kor. 5, 6. Den religiøse iveren som viser seg i en klappjakt på brødre, er ikke nidkjærhet med forstand. Kristus har ikke noe med et slikt vitnesbyrd å gjøre.VFM1 487.3