Mennesket — Guds redskap

Alt som er godt på jorden, ble satt her ved Guds gavmilde hånd som et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene. De fattige tilhører ham, og religionens sak er hans. Han har lagt midler i menneskenes hender for at hans guddommelige gaver kan flyte gjennom menneskelige kanaler, slik at den oppgaven som er betrodd oss til frelse for våre medmennesker, kan bli utført. Hver enkelt har sin bestemte oppgave på det store arbeidsfeltet. Ingen bør likevel få den tanken at Gud er avhengig av mennesker. Han kunne tale et ord og gjøre ethvert fattig barn rikt. På et øyeblikk kunne han helbrede menneskeheten for alle dens sykdommer. Han kunne helt gi avkall på predikanter og gjøre engler til sendebud for sin sannhet. Han kunne ha skrevet sannheten på himmelhvelvingen eller preget den inn på bladene på trærne og blomstene på marken. Eller han kunne med hørlig røst ha forkynt den fra himmelen. Men den allvise Gud valgte ingen av disse fremgangsmåtene. Han visste at menneskene måtte ha noe å gjøre hvis livet skulle kunne bli til velsignelse for dem. Gullet og sølvet hører Herren til, og han kunne latt det regne ned fra himmelen hvis han ville. Men i stedet har han gjort menneskene til sine husholdere og betrodd dem midler, ikke for at de skulle hope dem opp, men bruke dem til gagn for andre. Slik gjør han menneskene til det middel som han deler ut sine velsignelser gjennom her på jorden. Gud la planer om godgjørenhetssystemet, for at menneskene kunne bli godgjørende og uegennyttige av karakter liksom deres skaper og til sist få del med ham i den evige, herlige lønn.VFM1 473.2

Gud arbeider gjennom menneskelige redskaper, og hver den som vekker menneskenes samvittighet og ansporer dem til gode gjerninger og, til virkelig interesse for fremme av sannhetens sak, gjør det ikke av seg selv, men ved Guds Ånd som virker i ham, Løfter som blir gitt under slike forhold, er hellige. De er frukten av Guds Ånds påvirkning. Når disse løftene blir innfridd, tar himmelen imot offergaven, og disse rundhåndede arbeidere blir godskrevet for den tilsvarende skatt som blir satt inn i himmelens bank. Slike samler seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, for at de kan gripe det evige liv.VFM1 473.3

Men når det umiddelbare nærvær av Guds Ånd ikke blir merket så levende, og sinnet blir opptatt av de timelige gjøremål i livet, blir de fristet til å tvile på om den forpliktelsen de frivillig tok på seg, er gyldig. Når de gir etter for Satans innskytelse, kommer de til den slutningen at det blir øvd unødvendig press på dem, at de handlet under den stemningen som rådet ved anledningen, at kravet om midler til bruk i Guds verk ble overdrevet, og at de ble overtalt til å gi løfter under falske forutsetninger uten at de fullt ut forsto saken. Derfor vil de gjerne bli fritatt. Har predikantene myndighet til å ta imot deres unnskyldninger og si: “Det vil ikke bli krevd av deg at du oppfyller ditt løfte. Du er løst fra det? Hvis de drister seg til det, får de del i den synden som den som unndrar seg, er skyldig i. . . .VFM1 474.1

Menigheten er ansvarlig for de løfter dens enkelte medlemmer gir. Hvis den ser at det er en bror som ikke oppfyller sine løfter, bør den tale vennlig, men tydelig til ham. Dersom han er slik stilt at det er umulig for ham å innfri løftet, og han er et verdig medlem som har et villig hjerte, bør menigheten vise medlidenhet og støtte ham. Slik kan den hjelpe på vanskeligheten og selv få en velsignelse.VFM1 474.2

Gud ønsker at medlemmene i hans menighet skal betrakte sine forpliktelser overfor ham som likså bindende som deres gjeld hos kjøpmannen eller andre handlende. Enhver bør ta et tilbakeblikk over sitt liv og undersøke om noe ubetalt eller uinnfridd løfte er blitt oversett, og så gjøre særlige anstrengelser for å betale “den siste penning”, for vi må alle møte og underkaste oss den endelige avgjørelse i en rett der ikke noe annet enn rettskaffenhet og sannferdighet skal bestå.VFM1 474.3