Forbannelse ved egenkjærlighet

I de store byene er det nødvendig med misjonærer for Gud til å bringe lyset til dem som sitter i dødens skygge. Det er behov for erfarne hjelpere som med saktmodig visdom og i troens kraft kan løfte trette sjeler opp til den medlidende Gjenløsers bryst. Å, egenkjærlighet! Hvilken forbannelse! Den hindrer oss i å være aktive i Guds tjeneste. Den hindrer oss i å innse pliktens krav, som burde få våre hjerter til å gløde i brennende iver. Med alle våre krefter bør vi strebe etter lydighet mot Kristus. Hvis vi deler vår interesse med lederne for villfarelsen, støtter vi den feilaktige siden og gir våre fiender et fortrinn. Guds sannhet kjenner ingen overenskomst med synd, ingen forbindelse med list, ikke noe samkvem med overtredelse. Det trengs soldater som alltid vil svare på oppropet og være beredt til øyeblikkelig kamp, ikke slike som støtter fienden når deres hjelp er nødvendig.VFM1 402.4

Vårt arbeid er stort. Men mange som bekjenner seg til å tro disse hellige sannhetene, er lammet av Satans list og gjør ikke noe for Guds sak. Tvert imot hindrer de den. Når skal de handle som dem som venter på Herren? Når skal de vise en iver som svarer til deres tro? I egenkjærlighet holder mange sine midler tilbake og døyver sin samvittighet med en plan om å gjøre noe stort for Guds sak etter at de er døde. De oppretter et testamente og gir en stor sum til menigheten og dens forskjellige interesser og slår seg til ro i følelsen av at de har gjort alt som man kan kreve av dem. På hvilken måte har de fornektet seg selv ved denne handlingen? De har tvert imot åpenbart egenkjærlighetens sanne vesen. Når de ikke lenger har bruk for pengene sine, har de planer om å gi dem til Gud. Men de vil beholde dem så lenge de kan, til en budbærer som ikke lar seg avvise, tvinger dem til å gi slipp på dem.VFM1 403.1

Et slikt testamente er ofte et synlig bevis på virkelig begjær. Gud har gjort oss alle til husholdere og har ikke i noe tilfelle gitt oss myndighet til å forsømme vår plikt eller overlate til andre å utføre den. Kravet om midler til å fremme sannhetens sak blir aldri mer inntrengende enn nå. Pengene våre vil aldri utrette mer godt enn nettopp nå. Hver dags utsettelse med å bruke dem på riktig måte vil begrense det tidsrommet da de vil kunne arbeide for å frelse sjeler. Hvis vi overlater til andre å utføre det Gud har pålagt oss, gjør vi urett mot oss selv og ham som ga oss alt det vi har. Hvordan skulle andre kunne utføre vårt godgjørenhetsarbeid på en bedre måte enn vi selv kan gjøre det? Gud vil at enhver i denne sak selv skal administrere sitt testamente mens han lever. Motgang, ulykkestilfelle eller intriger kan for alltid sette en stopper for påtenkte godgjørenhetshandlinger når den som har samlet en formue, ikke lenger er til stede og kan ta vare på den. Det er sørgelig at så mange forsømmer den anledningen de nå har til å gjøre godt, og venter til forvaltningen blir tatt fra dem med å gi Herren de midlene tilbake som han har lånt dem for at de skulle bli brukt til hans ære.VFM1 403.2