Israels erfaring en advarsel

Knurringen blant det gamle Israel og deres opprørske misnøye så vel som’ de mektige undergjerninger som ble utført for deres skyld samt straffen for deres avguderi og utakknemlighet er skrevet til gagn for oss. Det gamle Israels eksempel er satt som en advarsel for Guds folk, for at de må sky vantro og unngå hans vrede. Hvis hebreernes misgjerninger var blitt utelatt i den hellige beretningen, og det bare var blitt fortalt om deres dyder, ville historien om dem ikke ha kunnet bringe oss den lærdom som den nå gjør.VFM1 373.4

Vantro mennesker og de som elsker synd, unnskylder sin forbrytelse ved å henvise til synder hos menn som i gammel tid fikk myndighet av Gud. De fremholder at når disse hellige menn ga etter for fristelsen og syndet, kan man ikke undre seg over at også de kan gjøre seg skyldige i der som er galt. Ved dette antyder de at de tross alt ikke er så onde, for de har jo slike fremragende eksempler på ugudelighet foran seg.VFM1 374.1

Rettferdighetens prinsipper krevde en tro skildring av fakta til gagn for alle som noen gang kom til å lese den hellige beretning. Her har vi synlige bevis på guddommelig visdom. Det blir krevd av oss ar vi er lydige mot Guds lov, og vi blir opplyst ikke bare om straffen for ulydighet, men til hjelp og advarsel for oss har vi skildringen av Adam og Eva i paradis og av de sørgelige følgene av deres ulydighet mot Guds bud. Skildringen er fullstendig og tydelig.VFM1 374.2

Loven som ble gitt til mennesket i Eden, er omtalt sammen med den straffen de skulle få hvis de var ulydige. Så følger skildringen om fristelsen og fallet og den straffen som ble gitt våre feilende forfedre. Deres eksempel er gitt oss som en advarsel mot ulydighet for at vi kan være overbevist om at den straff synden gir, er døden, at Guds gjengjeldende rettferdighet aldri uteblir, og at han av sine skapninger krever streng aktelse for sine bud. Hvor bestemte var ikke de straffebestemmelsene som ble knyttet til loven da den ble gitt på Sinai, hvor sikker var ikke den straffen som skulle følge overtredelsen av denne loven, og hvor tydelige er ikke de tilfellene som er omtalt som bevis for den kjensgjerningen!VFM1 374.3

Tro mot sin oppgave forteller inspirasjonen oss om de synder som fikk overtaket over Noah, Lot, Moses, Abraham, David og Salomo, og om at selv Elias’ sterke ånd sank under fristelsen i hans fryktelige prøve. Jonas’ ulydighet og Israels avguderi er åpent omtalt. Peters fornektelse av Kristus, den skarpe striden mellom Paulus og Barnabas, profetenes og apostlenes feiltrinn og svakheter blir alt sammen lagt åpent av den Hellige Ånd, som tar vekk sløret fra det menneskelige hjerte. Der har vi liggende foran oss de troendes liv med alle deres feil og dårskaper, som skulle være til lærdom for alle etterfølgende slekter. Hvis de hadde vært uten svake sider, ville de ha vært mer enn menneskelige, og med vår syndige natur ville vi ha tvilt på om vi noen gang skulle nå frem til en slik grad av fullkommenhet. Men når vi ser hvordan de kjempet og falt, hvordan de igjen fattet mot og seiret ved Guds nåde, blir vi oppmuntret og ansport til å trenge frem over de hindringer vår degenererte natur legger i veien for oss.VFM1 374.4

Gud har alltid vært nøye med å straffe forbrytelse. Han sendte sine profeter for å advare de skyldige, fordømme deres synder og uttale dom over dem. De som spør hvorfor Gud på en så tydelig måte peker ut syndene blant sitt folk til hån for spottere og til beklagelse for de rettferdige, bør tenke over at alt sammen er skrevet til lærdom for dem for at de må unngå de onder som er omtalt, og bare etterligne rettferdigheten hos dem som tjente Herren.VFM1 375.1

Vi trenger nettopp slike lærdommer som Bibelen gir oss, for sammen med at synden blir påpekt, blir også den straffen som følger med, omtalt. Sorgen og angeren hos de skyldige, og klageropet fra den syndtyngede sjel kommer til oss fra fortiden og forteller oss at menneskene den gang som nå trengte til Guds tilgivende nåde. Det lærer oss at mens han straffer forbrytelsen, forbarmer han seg og tilgir den angrende synder.VFM1 375.2

I sitt forsyn har Herren funnet det passende å undervise og advare sitt folk på forskjellige måter. Ved direkte påbud, ved de hellige skrifter og ved Profetiens Ånd har han kunngjort sin vilje for dem. Min oppgave har vært å tale tydelig om feilene og villfarelsene blant Guds folk. At visse menneskers synder er blitt åpenbart, beviser ikke at de er verre i Herrens øyne enn mange som ikke har fått sine feiltrinn omtalt. Men jeg har sett at det ikke står til meg å velge min oppgave, men ydmykt å lyde Guds vilje. Villfarelser og uriktige handlinger i livet hos bekjennende kristne blir omtalt til lærdom for dem som var utsatt for å falle i de samme fristelser. Den enes erfaring tjener som et fyrlys til å advare andre mot de farlige skjærene.VFM1 375.3

Slik åpenbarer Bibelen Satans snarer og list, betydningen av å fullkomme en kristelig karakter samt de midler vi kan oppnå dette med. Gud antyder på den måten hva som er nødvendig for at man kan oppnå hans velsignelse. Mange er tilbøyelige til å la opprørske følelser få rom hvis deres særskilte synder blir påtalt. Ånden i den nåværende slekt sier: “Tal smigrende ord til oss.” Es. 30, 10. Men Profetiens Ånd taler bare sannhet. Ugudelighet finnes i overflod, og kjærligheten hos mange som bekjenner seg til å følge Kristus, blir kald. De er blinde for ondskapen i sine egne hjerter og føler ikke sin svake, hjelpeløse tilstand. I sin miskunnhet tar Gud dekket vekk og viser dem at det bak scenen er et øye som ser deres skjulte skyld og motivene for deres handlinger.VFM1 375.4

Synden innenfor de alminnelige kirkesamfunn er strøket over med kalk. Mange av medlemmene ligger under for de groveste laster og er gjennomsyret av urettferdighet. Babylon et falt og er blitt tilholdssted for alle slags urene og avskyelige fugler. De mest opprørende synder i denne tid finner ly under kristendommens kappe. Mange forkynner at Guds lov er avskaffet, og deres liv er i sannhet i overensstemmelse med deres tro. Hvis det ikke er en lov, er det heller ikke noen overtredelse og derfor ikke noen synd. For synd er lovbrudd.VFM1 376.1

Det kjødelige sinn er fiendtlig stemt mot Gud, og det motsetter seg hans vilje. Hvis det bare en gang kaster av seg lydighetens åk, glir det ubevisst inn i lovløshet og forbrytelse. Ugudelighet finnes i overflod blant slike som taler pent om ren og fullkommen religiøs frihet. Deres ferd er avskyelig for Herren, og de arbeider sammen med sjelefienden. Lyset fra den åpenbarte sannhet når ikke deres øyne, og hellighetens prydelse er bare som skygger for dem.VFM1 376.2

Det er forbausende å se hvilken løs grunnvoll mange bygger sine forhåpninger om himmelen på. De håner den eviges lov som om de ville trosse ham og gjøre hans ord til intet. Ikke engang Satan selv ville med sitt kjennskap til den guddommelige lov våge å holde de taler som noen lovhatende predikanter holder fra talerstolen. Men han fryder seg over deres bespottelse.VFM1 376.3

Det et blitt vist meg hva mennesket er uten kjennskap til Guds vilje. Forbrytelse og ugudelighet fyller hans liv. Men hvilken forandring det foregår i hans hjerte når Guds Ånd åpenbarer den fulle betydningen av Guds lov for ham! Lik Belsasar leser han den Allmektiges håndskrift klart og tydelig, og hans sjel blir grepet av overbevisning. Tordenen fra Guds Ord vekker ham opp av hans dvale, og han ber om barmhjertighet i Jesu navn. Og Gud lytter alltid til denne ydmyke bønn. Han sender aldri den angrende bort uten at han er trøstet.VFM1 376.4

Herren har funnet det passende å gi meg et innblikk i trangen og feiltrinnene blant hans folk. Enda det har voldt meg smerte, har jeg med troskap vist overtrederne deres feil og midler til å komme bort fra disse, i overensstemmelse med anvisningen fra Guds Ånd.VFM1 376.5

I mange tilfelle har dette egget opp tunger til bakvaskelse og skapt bitterhet mot meg hos dem jeg har arbeidet og lidd for. Men jeg har ikke veket bort fra veien av denn grunn. Gud har gitt meg min oppgave, og støttet av hans kraft har jeg utført de pinefulle plikter han har lagt på meg. Slik har Guds Ånd uttalt advarsler og straffedommer, men likevel ikke holdt tilbake det herlige løftet om barmhjertighet.VFM1 377.1

Hvis Guds folk ville anerkjenne hans handlemåte med det og ta imot hans lærdommer, ville de finne en rett vei for sine føtter og et lys til å lede dem gjennom mørke og motløshet. David lærte visdom av Guds handlemåte med ham og bøyde seg i ydmykhet under den høyestes tukt. Profeten Natans trofaste skildring av den sanne tilstanden viste David hans egne synder og hjalp ham til å legge dem vekk. Han tok i saktmodighet imot råd og ydmyket seg for Gud. Han bryter ut: “Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen.” Sal. 19,8.VFM1 377.2