Følgen av å fastsette tiden

Mange som har kalt seg adventister, har vært tidsbestemmere. De har fastsatt det ene tidspunkt etter det andre for Kristi komme. Men følgen har vært at det gang på gang har slått feil. Det nøyaktige tidspunkt for vår Herres komme blir erklært å ligge utenfor dødelige menneskers kunnskap. Ikke engang englene, som tjener dem som skal arve frelse, kjenner dag eller time. “Men hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler, men alene min Fader.” Matt. 24, 36. Fordi de tidspunktene som flere ganger er blitt fastsatt, er passert, er verden i en mer avgjort tilstand av vantro enn noen gang før når det gjelder Kristi nær forestående komme. Menneskene ser med forakt på nederlaget for dem som ville fastsette et bestemt tidspunkt. Og fordi menneskene slik er blitt bedratt, vender de seg bort fra den sannheten som er støttet av Guds Ord, om at alle tings ende er nær.VFM1 433.1

De som så formastelig forkynner en bestemt tid, tilfredsstiller på den måten sjelefienden, for det styrker vantro i stedet for kristendom, De fremholder skriftsteder, og ved hjelp av falsk utleggelse påviser de en rekke argumenter som tilsynelatende beviser deres standpunkt. Men deres feilgrep åpenbarer at de er falske profeter, og at de ikke på rette måte tolker den inspirerte talen, Guds Ord er sannhet og virkelighet. Men menneskene har forvansket dets mening. Slike villfarelser har brakt Guds sannhet for de siste dager i vanry. Predikanter i alle samfunn spotter adventistene. Men Guds tjenere må likevel ikke tie. De tegnene som er forutsagt i profetien, går fort i oppfyllelse rundt omkring oss. Dette burde anspore enhver sann Kristi etterfølger til å være nidkjær.VFM1 433.2

De som mener at de må forkynne et visst tidspunkt for å gjøre inntrykk på folket, arbeider ikke ut fra et riktig standpunkt. De vil kanskje kunne påvirke folks følelser og fremkalle frykt hos dem. Men de arbeider ikke på grunnlag av prinsipper. De skaper en beveget stemning, men når tiden går, som den gjentatte ganger har gjort, vil de som bygde på tid, falle tilbake på kulde, mørke og synd, og det blir nesten umulig å vekke deres samvittighet uten ved et eller annet som virker sterkt spennende.VFM1 434.1

I Noahs dager lo den gamle verdens beboere og hånte det de betraktet som overtroisk fryktsomhet og bange forutanelser hos rettferdighetens forkynner. Han ble stemplet som en visjonær natur, en fanatiker, en urostifter. “Liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager.” Luk. 17,26. Mennesker vil forkaste det høytidelige advarselsbudskapet i våre dager, slik som de gjorde i Noahs tid. De vil vise til disse falske lærere som har forutsagt begivenheten og fastsatt den bestemte tiden, og si at de tror ikke mer på vår advarsel enn på deres. Slik er verden innstilt i dag. Vantroen er vidt utbredt, og forkynnelsen av Kristi komme blir latterliggjort og spottet. Derfor er det desto viktigere at de som tror den nærværende sannhet, viser sin tro ved sine gjerninger. De bør bli helliget ved den sannheten de bekjenner seg til å tro, for de er en duft av liv til liv eller av død til død.VFM1 434.2

Noah fremholdt for folket i sin tid at Gud ville gi dem 120 år til å omvende seg fra sine synder og finne tilflukt i arken. Men de avslo den nådige innbydelsen. Det ble gitt dem rikelig tid til å omvende seg fra sine synder og overvinne sine dårlige livsvaner og utvikle en rettferdig karakter. Men tilbøyeligheten til synd, som til å begynne med var svak hos mange, ble styrket fordi den ble tilfredsstilt gang på gang og drev dem frem til ugjenkallelig ødeleggelse. Guds nådige advarsel ble forkastet med hån, spott og latter, og de ble overlatt til i mørke å følge den veien deres syndige hjerter hadde valgt. Men deres vantro avverget ikke den begivenheten som var forutsagt. Den inntraff, og stor var Guds harme slik den viste seg i den alminnelige ødeleggelsen.VFM1 434.3

Disse Kristi ord bør trenge seg inn i hjertet hos alle som tror den nærværende sannhet: “Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder.” Luk. 21, 34. Kristus selv fremstiller vår fare for oss. Han kjente de vanskelighetene vi skulle møte i de siste dager, og ønsket at vi skulle berede oss for dem. “Og liksom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager.” Luk. 17,26. De spiste og drakk, plantet og bygde, tok til ekte og ga til ekte helt til den dag da Noah gikk inn i arken og flommen kom og feide dem alle vekk.VFM1 435.1

Guds dag vil finne menneskene opptatt på samme måte med verdslige. foretak og forlystelser, spising og drikking og fråtseri, tilfredsstillelsen av en fordervet appetitt ved den skadelige bruk av rusdrikk og den narkotiske tobakken. Slik er forholdet allerede nå i verden, og disse nytelsene finnes endog blant dem som bekjenner seg til å være Guds folk. Blant dem er det noen som følger verdens skikker og tar del i dens synder. Jurister, håndverkere, bønder. kjøbmenn, ja endog forkynnere på prekestolen roper “fred og trygghet”, når fordervelsen hastig kommer over dem.VFM1 435.2