Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Jesus hyller Johannes

    Da utsendingene var gått, talte Jesus til folket om Johannes. Jesus hadde den dypeste medlidenhet med det trofaste vitne som Herodes nå hadde sperret inne i fangehullet. Han ville ikke at folk skulle få den oppfatning at Gud hadde forlatt Johannes, eller at hans tro hadde sviktet i prøvens stund. “Hvorfor drog dere ut i ødemarken?” spurte han. “For å se et siv som svaier i vinden?”SH 154.4

    De høye sivrør som vokste ved Jordan-elven, og som gav etter for hvert vindpust, var et passende bilde på rabbinerne som hadde kritisert og dømt døperen Johannes' misjon. De svaiet hit og dit i takt med folkeopinionen, og de ville ikke ydmyke seg så de kunne ta imot Johannes' hjerteransakende budskap. Likevel våget de ikke åpenlyst å motarbeide hans virksomhet, for de fryktet for folket. Men Guds sendebud hadde ikke en slik feig holdning.SH 154.5

    Folkemengden som samlet seg omkring Kristus, hadde vært vitne til den gjerning Johannes utførte, og de hadde hørt hans fryktløse irettesettelse av synd. Johannes hadde talt like åpent og djervt enten det gjaldt de selvrettferdige fariseere, de saddukeiske prester, kong Herodes og hans hoff, fyrster og soldater, tollere og bønder. Han var ikke et svaiende siv som bøyde seg etter menneskers ros eller fordom. Han var den samme i sin troskap mot Gud og i sin iver for rettferdighet da han var i fengslet som da han forkynte Guds budskap i ødemarken. I sin troskap mot prinsipper stod han fast som fjell.SH 154.6

    Jesus fortsatte: “Hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? De som bærer fine klær, er på kongenes slott.” Johannes var blitt kalt til å irettesette samtiden for dens synder og utskeielser. Hans enkle klesdrakt og selvfornektende levesett stemte overens med hans spesielle misjon. Luksus og praktfulle klær passer ikke for Guds tjenere, men for dem som ferdes “på kongenes slott”, verdens storfolk som er opptatt av makt og rikdom.SH 155.1

    Jesus ønsket å gjøre oppmerksom på motsetningen mellom den klesdrakten Johannes hadde, og den som prestene og rådsherrene brukte. Disse embetsmennene kledde seg i flotte drakter og kostbar pryd. De ville gjerne vise seg frem, og håpet på den måten å imponere folket så de viste større respekt. De var mer ivrige etter å vekke beundring hos mennesker enn å oppnå den hjertets renhet som Gud kunne anerkjenne. Slik gav de til kjenne at det ikke var Gud de tjente, men denne verden.SH 155.2

    “Hvorfor gikk dere dit ut?” spurte Jesus. “For å se en profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet! Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes.”SH 155.3

    I kunngjøringen til Sakarja før Johannes ble født, hadde engelen sagt: “Han skal være stor i Herrens øyne.”5 Hva er storhet ifølge himmelens vurdering? Ikke det verden regner for storhet; ikke rikdom eller rang, fornem herkomst eller intellektuell begavelse. Hvis intellektuell begavelse som ikke er underlagt overordnede hensyn, fortjener noen ære, da skylder vi å hylle Satan, for ikke noe menneske har noen gang nådd opp til hans intellektuelle nivå. Men jo større evnene er, desto større forbannelse kan de føre til hvis de blir brukt til å tjene selvet.SH 155.4

    Gud verdsetter moralske verdier. Kjærlighet og renhet er de egenskaper han setter høyest. Johannes var stor i Herrens øyne da han overfor utsendingene fra Rådet, overfor folket og overfor sine egne disipler avstod fra å søke sin egen ære, og viste alle til Jesus som det var gitt løfter om. Hans uselviske glede over å tjene Kristus viser det edleste sinnelag som noen gang er blitt åpenbart i et menneske.SH 155.5

    Det vitnemål som etter hans død ble gitt av dem som hadde hørt hans utsagn om Jesus, lød slik: “Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant.” Johannes fikk ikke i oppdrag å kalle ild ned fra himmelen eller vekke opp døde slik som Elia gjorde, eller heve maktens stav i Guds navn likesom Moses. Han var sendt for å forkynne Jesu første komme, og for å kalle folk til å berede seg for dette. Så trofast utførte han sin gjerning, at når folk tenkte på hva han hadde lært dem om Jesus, kunne de si: “Alt det han sa om denne mannen, var sant.”6 Et slikt vitnesbyrd om Jesus er enhver av hans disipler kalt til å bringe.SH 155.6

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents