Gå og fortell disiplene!
Engelen hadde sagt til kvinnene: “Gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.” Disse englene hadde fulgt Jesus som skytsengler under hans liv på jorden, og de hadde vært vitne til at han ble domfelt og korsfestet. De hadde hørt det han sa til disiplene. Det kan man se av deres budskap til dem, og det burde ha overbevist dem. Et slikt utsagn kunne bare stamme fra budbærere som deres oppstandne Herre hadde sendt.SH 602.5
“Si til hans disipler og til Peter,” sa engelen. Siden Kristi død hadde Peter vært knuget av samvittighetsnag. Det som alltid stod for ham, var hans skammelige fornektelse av Herren, og Jesu kjærlige og smertefulle blikk. Blant alle disiplene hadde Peters smerte vært den bitreste. Det er han som får forsikringen om at hans anger er godtatt og hans synd tilgitt, og han blir nevnt ved navn.SH 604.1
“Si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham.” Alle disiplene hadde sviktet Jesus, og innbydelsen til å møte ham igjen innbefatter dem alle. Han har ikke forkastet dem. Da Maria Magdalena fortalte at hun hadde sett Herren, gjentok hun oppfordringen om å møte ham i Galilea. For tredje gang ble budskapet sendt til dem. Etter at Jesus hadde vært hos sin Far, viste han seg for de andre kvinnene og sa: “Vær hilset!” Og de gikk frem og omfavnet føttene hans og tilbad ham. Jesus sa til dem: “Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.”SH 604.2
Det første Kristus gjorde etter oppstandelsen var å overbevise disiplene om hans uforminskede hengivenhet og omhu for dem. For å gi dem bevis på at han var deres levende frelser som hadde brutt gravens lenker og ikke lenger kunne holdes i dødens fangenskap, viste han seg for dem igjen og igjen. Han gjorde det også for å vise at han hadde det samme kjærlige sinnelag som da han var hos dem som deres avholdte lærer. Han ville knytte dem enda fastere til seg med kjærlighetens bånd. Derfor sa han: Gå og si til mine brødre at de skal møte meg i Galilea!SH 604.3
Da disiplene hørte dette tydelige kallet, begynte de å tenke på det Kristus hadde forutsagt om sin oppstandelse. Men selv nå kunne de ikke glede seg. De kunne ikke fri seg fra tvilen og rådvillheten. Ikke engang da kvinnene forsikret at de hadde sett Herren, ville disiplene tro det. De mente det måtte være et synsbedrag.SH 604.4
Vanskelighetene syntes å tårne seg opp. På den sjette dag i uken så de at deres mester døde. Den første dag i uken etter opplevde de at hans legeme var blitt fjernet, og at de ble anklaget for å ha stjålet og fjernet det for å bedra folket. De var fortvilt med tanke på hvordan de skulle kunne fjerne det falske inntrykket som festet seg hos stadig flere. De fryktet prestenes fiendskap og folkets harme, og lengtet etter at Jesus skulle være hos dem, han som hadde hjulpet dem i alle vanskeligheter.SH 604.5
Ofte gjentok de ordene: “Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!” Ensomme og nedtrykte husket de at han hadde sagt: “Gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?”3 De kom sammen på det øvre rommet, lukket døren og stengte den forsvarlig, for de visste at når som helst kunne de lide samme skjebne som deres kjære lærer.SH 604.6
Hele denne tiden kunne de ha frydet seg over at Jesus var oppstått. I hagen hadde Maria stått gråtende mens han var like ved siden av henne. Øynene hennes var så blendet av tårer at hun ikke kjente ham igjen. Og disiplene var så tynget av sorg at de ikke trodde englenes budskap eller det Kristus selv hadde sagt.SH 604.7
Mange handler fremdeles på samme måte som disse disiplene gjorde. Hvor mange gjentar ikke Marias fortvilte rop: “De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.” Hvor mange kunne ikke ha funnet trøst i Jesu ord: “Hvorfor gråter du? ... Hvem leter du etter?” Han er like ved siden av dem, men deres tårevåte øyne er ikke i stand til å oppdage ham. Han snakker til dem, men de forstår det ikke.SH 605.1
Om det bøyde hodet bare ble løftet og øynene åpnet så de kunne se ham, og at ørene kunne lytte til hans røst: “Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde!” Si til dem at de ikke skal se på Josefs nye grav som var lukket med en stor stein og forseglet med det romerske segl. Kristus er ikke der. Se ikke på det tomme gravstedet! Sørg ikke som de som er uten håp og hjelp. Jesus lever! Og fordi han lever, skal vi også leve. La den glade sangen lyde fra takknemlige hjerter og fra lepper som er berørt av hellig ild: Kristus er oppstått! Han lever for å gå i forbønn for oss. Grip dette håpet, for det er som et anker for sjelen, trygt og fast! Tro, og du skal se Guds herlighet. Matt 28,1.5-10; Mark 16,1-8; Luk 24,1-12; Joh 20,1-18SH 605.2