Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Peters fiskefangst

    Da Jesus holdt opp med å tale, snudde han seg mot Peter og bad ham legge ut på sjøen og kaste noten til fangst. Men Peter var motløs. Hele natten hadde han ikke fått noe. Gjennom de ensomme timene hadde han tenkt på døperen Johannes som vansmektet alene i et fangehull. Han hadde tenkt på utsiktene for Jesus og hans etterfølgere, på det dårlige resultatet av virksomheten i Judea, og på prestenes og rabbinernes hat. Til og med hans eget arbeid hadde mislykkes. Idet han så på de tomme garnene, virket fremtiden mørk og dyster. “Mester,” sa han, “vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.”SH 174.2

    Den mørke tiden av døgnet var den eneste gunstige tiden til å fiske med not i den klare sjøen. Etter å ha strevd hele natten uten resultat, syntes det å være håpløst å kaste ut noten i dagslys. Men Jesus hadde gitt befalingen, og kjærlighet til Mesteren fikk disiplene til å gjøre som han sa. Simon Peter og hans bror var sammen om å kaste noten ut. Da de forsøkte å dra den inn igjen, var det så mye fisk at den begynte å revne, og de var nødt til å be Jakob og Johannes om å komme og hjelpe dem. Da de hadde fått fangsten om bord, var begge båtene så fulle at de holdt på å synke.SH 174.3

    Men nå tenkte Peter hverken på båter eller fiskefangst. Dette miraklet, som overgikk alle andre han noen gang hadde vært vitne til, var for ham en åpenbaring av guddommelig makt. I Jesus så han den som var herre over hele naturen. I nærheten av ham som var guddommelig, så han klart sin egen syndighet. Peter ble overveldet av kjærlighet til Mesteren, av skam over sin egen vantro, av takknemlighet for Kristi velvilje mot ham som var så uverdig, og fremfor alt av følelsen av sin egen urenhet i nærvær av den grenseløse renhet. Mens de andre holdt på å sikre fangsten, falt Peter ned for Jesus og utbrøt: “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!”SH 174.4

    Det var det samme nærvær av guddommelig hellighet som fikk profeten Daniel til å falle om som en død foran Guds engel. Han sa: “Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.” Også Jesaja utbrøt da han så Guds herlighet: “Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.”2 Mennesket med dets svakhet og synd stod foran den fullkomne Gud, og Jesaja følte seg helt igjennom mangelfull og vanhellig. Slik har det vært med alle som har fått se Guds storhet.SH 174.5

    Peter utbrøt: “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!” Likevel klynget han seg til Jesus. Han følte at han ikke kunne skilles fra ham. Jesus svarte: “Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.” Det var etter at Jesaja hadde sett Guds hellighet og sin egen uverdighet, at han mottok budskapet fra Gud. Det var etter at Peter hadde oppgitt selvet og gjort seg avhengig av Guds kraft, at han ble kalt til å arbeide for Kristus.SH 175.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents