Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Korset vi må bære

    Jesus forklarte nå disiplene at hans eget liv i selvfornektelse var et bilde på hvordan deres liv ville bli. Han kalte til seg disiplene og dem som var i nærheten, og sa: “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” Korset var en påminnelse om romermakten. Det var et redskap for den grusomste og mest ydmykende dødsmåte. Av de usleste forbrytere ble det forlangt at de selv skulle bære korset til retterstedet. Når det ble lagt på skuldrene deres, hendte det ofte at de gjorde desperat motstand inntil de ble overmannet, og torturredskapet ble bundet fast til dem. Men Jesus bød disiplene å ta korset opp og bære det etter ham.SH 313.4

    Selv om disiplene bare hadde en vag forståelse av det han sa, tydet det på at de selv skulle oppleve den bitreste ydmykelse, en lydighet inntil døden for Jesu skyld. Hans ord kunne ikke ha uttrykt en mer fullstendig selvovergivelse. Men alt dette hadde Jesus påtatt seg for deres skyld. Himmelen var ikke attraktiv for ham så lenge vi var fortapt. Han forlot himmelen for å leve i hån og skam og få en vanærende død. Han som eide himmelens uvurderlige skatter, ble fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Vi må følge ham på den stien han gikk.SH 313.5

    Kjærlighet til de mennesker som Jesus døde for, betyr at selvet må korsfestes. Den som er et Guds barn, er et ledd i den kjeden som er senket ned for å frelse verden. Han er ett med Kristus i hans frelsesplan når han går ut med ham for å søke og frelse de fortapte. Den kristne må alltid være klar over at han har helliget seg til Gud, og at han skal åpenbare Gud for verden. Selvoppofrelsen, medfølelsen og kjærligheten som viste seg i Kristi liv, må komme til syne hos den som arbeider for Gud.SH 313.6

    “Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.” Selviskhet betyr død. Ikke noe organ i kroppen kunne leve hvis det bare tjente seg selv. Hvis hjertet unnlot å sende sitt livgivende blod til hånden og hodet, ville de hurtig miste sin kraft. I likhet med blodet i kroppen er Kristi kjærlighet spredt til hver enkelt del av hans åndelige legeme. Vi er hverandres lemmer, og den som ikke ønsker å samarbeide, vil gå til grunne. “Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?”SH 314.1

    Jesus ledet disiplenes oppmerksomhet bort fra fattigdom og ydmykelse i denne verden, til sitt komme i herlighet, ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir Gud og de himmelske hærskarer. Da skal han “gi enhver igjen etter det han har gjort”. Han oppmuntret dem også med dette løfte: “Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.” Men disiplene fattet ikke det han sa. Herligheten syntes å være langt borte. De holdt blikket festet på de nære ting: det jordiske liv i fattigdom, ydmykelse og lidelse. Måtte de virkelig gi slipp på sine storslåtte forventninger om Messias' rike? Skulle de ikke få se sin Herre opphøyet på Davids trone? Var det mulig at Kristus skulle leve som en ydmyk, hjemløs vandringsmann som skulle bli foraktet, forkastet og overgitt til å dø?SH 314.2

    De var nedtrykt av sorg, for de elsket sin Herre. De var også plaget av tvil, for det syntes så ufattelig at Guds Sønn skulle bli utsatt for en så grusom ydmykelse. De tvilte på om han frivillig burde dra til Jerusalem for å møte den skjebne som han hadde fortalt dem om. Hvordan kunne han gi seg en slik skjebne i vold? Hvordan kunne han etterlate dem i et mørke som var større enn det de famlet omkring i før han åpenbarte seg for dem?SH 314.3

    I området ved Cæsarea Filippi var Jesus utenfor rekkevidden av Herodes og Kaifas, tenkte disiplene. Her hadde han ikke noe å frykte fra jødenes hat eller romernes makt. Hvorfor ikke arbeide her, langt borte fra fariseerne? Hvorfor behøvde han selv å overgi seg til å dø? Hvis han skulle dø, hvordan kunne det da være at hans rike skulle grunnlegges så fast at dødsrikets porter ikke skulle få makt over det? For disiplene var dette virkelig et mysterium.SH 314.4

    Alt nå var de på vei langs bredden av Gennesaret-sjøen, mot den byen der alle deres forhåpninger skulle bli knust. De våget ikke å komme med innvendinger mot Kristus, men i sorg og dypt alvor snakket de sammen om hva fremtiden ville bringe. Selv midt i deres spørsmål og tvil klynget de seg til tanken om at et eller annet uforutsett kanskje kunne avverge den ulykken som ventet deres Herre. Slik sørget de og tvilte, håpet og fryktet i seks lange, triste dager. Matt 16,13-28; Mark 8,27-38; Luk 9,18-27SH 314.5

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents