Røveren på korset
I sin sjelekval på korset opplevde Jesus et eneste trøstens lysglimt. Det var den angerfulle røverens bønn. Begge mennene som ble korsfestet sammen med Jesus, hadde i begynnelsen overhøvlet ham, og den ene ble under sine lidelser bare mer desperat og utfordrende. Men ikke så med kameraten hans. Denne mannen var ikke en forherdet forbryter. Han hadde kommet på gale veier på grunn av dårlig selskap. Likevel var han mindre skyldig enn mange av dem som stod ved siden av korset og hånte Jesus. Han hadde sett og hørt Jesus og var blitt overbevist gjennom hans undervisning. Men prestene og rådsherrene hadde fått ham bort fra Jesus. I forsøket på å kvele sin overbevisning kastet han seg dypere og dypere ut i synd til han ble arrestert, forhørt og dømt til å bli korsfestet.SH 568.5
I domshallen og på veien til Golgata hadde han vært sammen med Jesus. Han hadde hørt at Pilatus erklærte: “Jeg finner ingen skyld hos ham.”7 Han hadde lagt merke til hans guddommelige holdning, og hvordan han tilgav dem som pinte og plaget ham.SH 568.6
Fra korset ser han de mange høye geistlige som med forakt rekker tunge mot Jesus og gjør ham til latter. Han ser hvordan de rister på hodet. Han hører de spottende uttalelser som blir gjentatt av hans medskyldige kamerat: “Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!” Blant dem som går forbi, hører han mange som forsvarer Jesus. Han hører at de gjentar det han har sagt, og at de forteller om hans velgjerninger. Igjen blir han overbevist om at dette virkelig er Kristus. Henvendt til sin medskyldige kamerat sier han: “Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?”SH 570.1
De dødsdømte røverne har ikke lenger noe å frykte fra mennesker. Men hos den ene trenger den overbevisning seg inn at det er en Gud å frykte, og en fremtid som får ham til å skjelve. Og nå, syndig som han er tvers igjennom, er hans livshistorie i ferd med å ta slutt. “For oss er dommen rettferdig,” stønner han, “vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.”SH 570.2
Det er ikke lenger noen tvil, ingen spørsmål og ingen bebreidelser. Da røveren ble dømt for sin forbrytelse, var han fortvilt. Alt virket så håpløst. Men nå dukker det frem merkelige og milde tanker. Han minnes alt det han har hørt om Jesus, hvordan han har helbredet syke og tilgitt syndere. Han har hørt hva de som trodde på Jesus, hadde å fortelle, de som nå fulgte ham gråtende. Han har sett og lest innskriften over Jesu hode. Han har hørt hvordan de som gikk forbi, gjentok ordene, noen med sørgende, skjelvende lepper, andre spøkefullt og spottende.SH 570.3
Den Hellige Ånd opplyser hans sinn, og litt etter litt føyes kjeden av beviser sammen. I Jesus, som henger mishandlet og hånet på korset, ser han Guds lam som tar bort verdens synd. I stemmen til denne hjelpeløse, døende mannen er det en blanding av håp og engstelse idet han overlater seg til en døende frelser og roper: “Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.”SH 570.4
Fort kom svaret. Mildt lyder stemmen, og ordene er fulle av kjærlighet, medfølelse og kraft: “Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.”SH 570.5
Gjennom lange og kvalfulle timer har spott og hån lydt i Jesu ører. Mens han henger på korset, når lyden av hån og forbannelser fremdeles opp til ham. Med lengsel har han lyttet etter et eller annet uttrykk for tro fra sine disipler. Han har bare hørt de sørgmodige ordene: Vi “håpet at det var han som skulle utfri Israel”. Hvor gledelig var så ikke dette uttrykk for tro og kjærlighet som lød fra den døende røver! Mens jødenes ledere fornekter Jesus, og endog disiplene er i tvil om hans guddom, blir han kalt Herre av en stakkars røver som står på evighetens terskel. Mange stod klar til å kalle ham Herre når han utførte mirakler og etter at han var stått opp fra de døde. Men det var ingen andre enn den angrende røveren som ble frelst i den ellevte time, som anerkjente ham da han hang døende på korset.SH 570.6
De som stod omkring, oppfanget ordene da røveren kalte Jesus for Herre. Tonefallet i den angrende mannens stemme fanget deres oppmerksomhet.SH 570.7
De som ved foten av korset hadde kranglet om Jesu klær og kastet lodd om kappen hans, stanset for å lytte. De hissige stemmene tystnet. De holdt pusten mens de så opp på Jesus og ventet på svaret fra ham som holdt på å dø.SH 571.1
Da Jesus uttalte de løfterike ordene, ble den mørke skyen som syntes å innhylle korset, gjennomtrengt av et klart og levende lys. Den angrende røveren fikk oppleve den fullkomne freden som er en følge av å bli tatt imot av Gud. Kristus ble herliggjort i sin fornedrelse. Han som i alle andres øyne så ut til å være overvunnet, var seierherren. Han var blitt anerkjent som syndebæreren.SH 571.2
Menneskene kan øve makt over hans menneskelige legeme: Med en tornekrone kan de gjennombore de hellige tinninger. De kan rive klærne av ham og krangle om hvordan de skal fordeles. Men de kan ikke ta fra ham hans makt til å tilgi synd. I dødsøyeblikket bærer han vitnesbyrd om sin egen guddom og om Faderens herlighet. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Heller ikke er hans arm for kort så den ikke kan frelse. Det er hans kongelige rett å frelse til det ytterste alle som kommer til Gud ved ham.SH 571.3
Jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i Paradis. Kristus lovte ikke røveren at han skulle være med ham i Paradis samme dag. Han gikk ikke selv til Paradis den dagen. Han sov i graven, og om morgenen den dagen han stod opp, sa han: “Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen.”8 Men den dagen da korsfestelsen fant sted, en dag med tilsynelatende nederlag og mørke, ble løftet gitt. “I dag”, mens Jesus henger døende på korset som en forbryter, forsikrer han den stakkars synderen: “Du skal være med meg i Paradis.”SH 571.4
Røverne ble korsfestet sammen med ham, “en på høyre og en på venstre side”. Prestene og rådsherrene sørget for at det ble gjort slik. Kristi plass mellom røverne skulle antyde at han var den største forbryteren av de tre. Slik ble skriftordet oppfylt: Han “ble regnet blant overtredere”.9 Men prestene skjønte ikke den fullstendige betydning av sin handling. Likesom Jesus ble korsfestet midt mellom røverne, ble hans kors satt midt i en verden som lå i synd. De tilgivelsens ord som ble talt til den angrende røveren, tente et lys som vil skinne til jordens ytterste grenser.SH 571.5
Med forbauselse var englene vitne til Jesu grenseløse kjærlighet. Han som led den mest intense smerte både til kropp og sinn, tenkte bare på andre og oppmuntret den angrende synderen til å tro. I sin fornedrelse hadde han som profet talt til Jerusalems døtre. Som prest og talsmann hadde han inntrengende bedt Faderen om å tilgi hans mordere, og som en kjærlig frelser hadde han tilgitt den angerfulle røveren.SH 571.6