Lignelsen om fikentreet

Lignelsen om fikentreet, som Kristus fortalte før sitt besøk i Jerusalem, hadde en direkte tilknytning til den undervisning han gav da han forbannet det ufruktbare treet. Gartneren gikk i forbønn for det ufruktbare treet i lignelsen: “Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.”6 Det ufruktbare treet skulle få ekstra omsorg. Det skulle få alle mulige fordeler. Men hvis det fremdeles ble uten frukt, kunne ikke noe redde det fra undergangen.SH 439.4

I lignelsen ble det ikke fortalt noe om resultatet av gartnerens arbeid. Det avhang av folket som Jesus talte til. Jødene var et symbol på det fruktløse treet, og det var deres sak å avgjøre sin egen skjebne. De hadde fått hvert fortrinn som himmelen kunne gi dem. Men de særlige velsignelser de fikk, ble til ingen nytte for dem. Kristi handling da han forbannet det ufruktbare fikentreet, viste resultatet. De hadde bestemt sin egen ødeleggelse.SH 439.5

I mer enn tusen år hadde jødene misbrukt Guds barmhjertighet og nedkalt hans straffedommer over seg. De hadde forkastet hans advarsler og drept hans profeter. Folket på Kristi tid gjorde seg medansvarlig for disse synder ved å gå i samme spor. Deres skyld var at de vraket den nåde og de advarsler de mottok. De lenker som nasjonen hadde smidd gjennom århundrer, var folk på Kristi tid i ferd med å legge på seg selv.SH 439.6

I hver tidsalder får menneskene sin dag med lys og privilegier, en prøvetid da de kan forsone seg med Gud. Men denne nådetiden har en grense. Barmhjertigheten kan tale den skyldiges sak i årevis og bli ringeaktet og forkastet. Men det kommer en tid da det skjer for siste gang. Hjertet blir så forherdet at det ikke lenger lar seg påvirke av Guds Ånd. Da vil den milde, overtalende stemmen ikke lenger lyde for synderen. Da kommer det ikke flere formaninger og advarsler.SH 440.1

Den dagen var kommet for Jerusalem. Jesus gråt i angst over byen som var dømt, men han kunne ikke redde den. Han hadde brukt alt som var av hjelpemidler. Ved å forkaste Guds Ånds advarsler hadde Israel vraket det eneste middel som kunne hjulpet dem. Ingen annen makt kunne utfri dem.SH 440.2