Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Tvileren Tomas

    Da Jesus først møttes med disiplene på salen i Jerusalem, var Tomas ikke sammen med dem. Han hørte det de andre fortalte og fikk rikelig med beviser for at Jesus var stått opp fra de døde. Men hans sinn var fylt av mørke og vantro. Da han hørte at de andre disiplene fortalte om hvordan den oppstandne frelser hadde åpenbart seg, tjente det bare til å gjøre ham enda mer fortvilt. Hvis Jesus virkelig var stått opp fra de døde, kunne det ikke lenger være noe håp om et bokstavelig, jordisk rike. Det såret også hans forfengelighet å tenke på at Jesus skulle vise seg for alle disiplene unntatt ham. Han hadde bestemt seg for at han ikke ville tro, og i en hel uke ruget han over den triste situasjonen. Den så bare desto mørkere ut sammenlignet med håpet og troen hos de andre disiplene.SH 614.2

    I denne tiden uttalte han gang på gang: “Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro.” Han ville ikke se med de andres øyne eller ha en tro som var avhengig av deres utsagn. Han elsket sin Herre inderlig, men han hadde latt misunnelse og vantro få makten i sinn og hjerte.SH 614.3

    Flere av disiplene gjorde nå den velkjente salen ovenpå til sitt midlertidige hjem, og om kvelden var alle unntatt Tomas samlet der. En kveld bestemte Tomas seg for å være sammen med de andre. På tross av sin vantro hadde han et svakt håp om at de gode nyhetene var sanne. Mens disiplene hadde sitt kveldsmåltid, snakket de om de bevisene Kristus hadde gitt i profetiene. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: “Fred være med dere.”SH 614.4

    Så snudde Jesus seg mot Tomas og sa: “Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden, og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!” Dette viste at han kjente til det Tomas tenkte og det han hadde sagt. Den tvilende disippelen visste at ingen av de andre hadde sett Jesus på en uke. De kunne derfor ikke ha fortalt ham om hans vantro. Han gjenkjente ham som stod der foran ham, som sin Herre. Noe ytterligere bevis ønsket han ikke. Hjertet banket av glede mens han kastet seg ned for Jesus og ropte: “Min Herre og min Gud!”SH 614.5

    Jesus godtok hans innrømmelse, men gav ham denne milde irettesettelsen: “Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.” Jesus ville satt større pris på den tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde sagt. Dersom verden i dag skulle gjøre det samme som Tomas, ville ingen tro til frelse. Alle som tar imot Kristus, må gjøre det på grunn av vitnesbyrd fra andre.SH 615.1

    Mange som gir etter for tvil, unnskylder seg med at hvis de hadde de bevisene som Tomas hadde fra sine trosfeller, ville de tro. De tenker ikke over at de ikke bare har disse bevisene, men langt mer. Mange som i likhet med Tomas venter på at all årsak til tvil skal bli fjernet, vil aldri få sine ønsker oppfylt. Gradvis blir de mer og mer fastlåst i sin vantro. De som lærer seg selv opp til å se på de mørke sidene, og som murrer og klager, vet ikke hva de gjør. De sår tvilens frø, og de vil komme til å høste tvilens frukt. Når den tiden kommer da tro og tillit er mest påkrevd, vil mange oppdage at de er ute av stand til å håpe og tro.SH 615.2

    Ved sin handlemåte overfor Tomas gav Jesus sine etterfølgere noe å tenke på. Hans eksempel viser hvordan vi bør opptre overfor dem som er svake i troen, og som gir plass for tvil. Jesus øste ikke bebreidelser ut over Tomas, og heller ikke innlot han seg i noen slags ordstrid med ham. Han åpenbarte seg selv for tvileren.SH 615.3

    Tomas hadde vært høyst urimelig ved å diktere betingelsene for å tro. Men Jesus brøt ned alle disse skrankene ved sin storsinnede kjærlighet og hensynsfullhet. Vantro overvinnes sjelden ved ordstrid. Den blir snarere ansporet til selvforsvar og finner stadig ny støtte og nye unnskyldninger. Men når Jesus i sin kjærlighet blir åpenbart som den korsfestede frelser, vil det fra mange som før var uvillige, lyde den samme erkjennelse som Tomas kom til: “Min Herre og min Gud!” Luk 24,33-48; Joh 20,19-29SH 615.4

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents