Som sauer blant ulver

Disiplene skulle være sannhetens budbærere og berede veien for Mesterens komme. Budskapet de skulle forkynne, var det evige livs ord, og menneskenes skjebne var avhengig av om de tok imot budskapet eller forkastet det. For at det alvorsfulle budskapet skulle gjøre inntrykk på folk, gav Jesus sine disipler dette påbud: “Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene. Sannelig, jeg sier dere: Sodomas og Gomorras land skal slippe lettere på dommens dag enn den byen.”SH 261.4

Nå trenger Jesu blikk inn i fremtiden. Han betrakter de større arbeidsfeltene der disiplene skal være vitner for ham etter hans død. Hans profetiske blikk fanger inn hans tjeneres erfaringer gjennom alle tider inntil han skal komme igjen. Han viser sine etterfølgere de konflikter de vil møte, og åpenbarer kampens karakter og hensikt. Han avslører de farer de vil bli utsatt for og den selvfornektelse som vil bli krevd. Han vil at de skal beregne omkostningene, så fienden ikke skal komme uforvarende over dem. De skal ikke kjempe mot kjøtt og blod, men “mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet”.3SH 262.1

De må kjempe mot overnaturlige krefter, men de har forsikring om overnaturlig hjelp. Alle himmelens hærskarer er med i denne hæren. Det er ikke bare engler i disse rekkene. Den Hellige Ånd, som representerer høvdingen over Herrens hær, kommer for å lede slaget. Våre skrøpeligheter kan være mange og våre synder og feilgrep store, men Guds nåde er for alle som søker den med botferdighet. Allmaktens styrke er til hjelp for dem som setter sin lit til Gud.SH 262.2

“Jeg sender dere som sauer blant ulver,” sa Jesus. “Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!” Han selv unnlot aldri å si det som var sant, men han talte alltid i kjærlighet.. Han viste den største takt, hensynsfullhet og vennlige omtanke i sin omgang med folk. Han var aldri uhøflig, uttalte aldri et strengt ord uten at det var nødvendig, og påførte aldri et følsomt menneske unødig smerte. Han klandret ikke mennesker for deres svakhet. Fryktløst fordømte han hykleri, vantro og urettferdighet, men det var sorg i stemmen når han kom med sine skarpe irettesetteliser.SH 262.3

Han gråt over Jerusalem, byen som han elsket, men som nektet å ta imot ham som var veien, sannheten og livet. De forkastet ham, deres frelser, men han betraktet dem med øm medfølelse og en sorg så dyp at den knuste hans hjerte. Hvert eneste menneske var dyrebart for ham. Selv om han alltid førte seg med guddommelig verdighet, bøyde han seg ned og viste det største hensyn overfor ethvert medlem av Guds familie. I hvert eneste menneske så han en fallen sjel som han var kommet for å frelse.SH 262.4