“Gråt ikke over meg”

Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død. Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd. De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus segner under korset, bryter de ut i gråt og klage.SH 564.5

Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse med dem. “Jerusalems døtre!” sa han. “Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.” Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham, omkomme sammen med sine barn.SH 564.6

Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen av den ubotferdige byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa: “Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?” Med det grønne treet fremstilte Jesus seg selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som ikke kan uttrykkes i ord.SH 565.1

I den mengden som fulgte Jesus til Golgata, var det mange som også hadde fulgt ham med frydefulle hosianna-rop og svingt palmegrener da han i triumf red inn i Jerusalem. Men en hel del av dem som da hyllet ham fordi det var populært å gjøre det, bidrog nå til å forsterke ropet: “Korsfest! Korsfest ham!”SH 565.2

Da Jesus red inn i Jerusalem, hadde disiplenes forhåpninger nådd sitt høydepunkt. De hadde trengt seg tett inn til Mesteren og følt at det var en stor ære å være knyttet til ham. Nå i hans fornedrelse fulgte de ham på avstand. De var fylt av sorg og var nedbøyd av skuffede forhåpninger. Hvor nøye ble ikke Jesu ord oppfylt: “I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.”3SH 565.3