Mot Getsemane
Etter salmesangen gikk de ut. De banet seg vei gjennom gatene som var fulle av folk, og fortsatte ut gjennom byporten i retning mot Oljeberget. De beveget seg langsomt, og hver av dem var opptatt med sine egne tanker. Da de nærmet seg Oljeberget, sa Jesus med den dypeste sorg: “I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.”8SH 510.5
Disiplene lyttet med sorg og undring. De mintes hvordan mange ble forarget og vendte seg bort fra Jesus da han i synagogen i Kapernaum talte om seg selv som livets brød. Men de tolv hadde ikke vist seg troløse. Den gangen hadde Peter, som talte på vegne av de andre, gitt uttrykk for sin troskap mot Kristus. Da hadde Jesus sagt: “Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.”9 Under nattverden sa Jesus at en av de tolv skulle forråde ham, og at Peter ville fornekte ham. Men nå innbefattet han dem alle.SH 510.6
Nå høres Peters stemme mens han protesterer voldsomt: “Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.” Oppe på salen hadde han uttalt: “Jeg vil gi livet mitt for deg.” Jesus hadde advart ham om at han samme natt ville fornekte sin frelser. Nå gjentok han advarselen: “Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.” Men Peter forsikret med enda større iver: “Om jeg så skal dø meg deg, vil jeg ikke fornekte deg!” Det samme sa de alle. 10 I sin selvtillit benektet de den gjentatte uttalelsen fra ham som visste alt. De var uforberedt for prøven. Når fristelsen kom over dem, ville de forstå hvor svake de egentlig var.SH 511.1
Da Peter sa at han ville følge sin Herre i fengsel og død, mente han hvert ord han sa. Men han kjente ikke seg selv. Skjult i hans hjerte fantes det dårlige egenskaper som omstendighetene ville blåse liv i. Hvis han ikke ble klar over den fare han var i, ville dette føre til hans evige undergang. Jesus så hos ham en selvopptatthet og en selvsikkerhet som ville være større enn hans kjærlighet til Kristus. I hans erfaring var det kommet frem mye svakhet, ubeseiret synd, likegyldighet, et vanhellig temperament og tankeløshet når det gjaldt å begi seg inn på fristelsens grunn.SH 511.2
Jesu alvorlige advarsel var et kall til hjerteransakelse. Peter trengte å ha mistillit til seg selv og en sterkere tro på Kristus. Hvis han i ydmykhet hadde tatt imot advarselen, ville han ha bedt hjordens hyrde om å bevare sine får. Da han holdt på å synke ute på Gennesaret-sjøen, ropte han: “Herre, frels meg!” 11 Da rakte Jesus ut hånden og grep fatt i Peters hånd. Dersom han nå hadde ropt til Jesus: “Frels meg fra meg selv!” ville han blitt bevart. Men Peter følte at Jesus ikke stolte helt på ham, og det syntes han var ille. Han følte seg fornærmet, og ble bare mer sta i sin selvtillit.SH 511.3
Jesus er full av medynk med disiplene. Han kan ikke redde dem fra prøven, men han lar dem ikke være uten trøst. Han forsikrer dem om at han skal bryte gravens lenker, og at hans kjærlighet ikke vil svikte. Han sier til dem: “Etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.”12 Før de fornektet ham, hadde de forsikring om tilgivelse. Etter hans død og oppstandelse visste de at de var tilgitt og dyrebare for Kristus.SH 511.4