Troen ble belønnet

Jesus undret seg da han hørte dette, og han vendte seg til mengden som fulgte ham, og sa: “Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.” Og til offiseren sa han: “Gå hjem! Det skal bli som du trodde.” Og tjeneren ble frisk i samme stund.SH 232.2

Jødenes eldste, som anbefalte offiseren til Kristus, hadde vist hvor lite de forstod av innholdet i evangeliet. De skjønte ikke at det eneste vi kan påberope oss når det gjelder Guds barmhjertighet, er våt store nød. I sin selvrettferdighet anbefalte de offiseren fordi han viste velvilje mot “vårt folk”. Men offiseren sa om seg selv: “Jeg er ikke verdig.” Han var blitt berørt av Kristi nåde, og han innså sin egen uverdighet. Likevel var han ikke redd for å be om hjelp. Han stolte ikke på sin egen godhet, men påberopte seg bare sin store trang. Ved tro forstod han hvordan Kristus virkelig var. Han trodde ikke bare på ham som en undergjører, men som menneskehetens venn og frelser.SH 232.3

Det er slik enhver synder må komme til Kristus. “Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.”2 Når Satan forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud, så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har ikke noe som kan anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og alltid, er vår fullstendig hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet. Når vi gir avkall på all tillit til oss selv, kan vi vende blikket mot Golgata og si: “Intet bringer jeg til deg, kun til korset klynger meg.”SH 232.4

Helt fra sin barndom av var jødene blitt undervist om Messias' gjerning. De hadde de inspirerte uttalelser av patriarker og profeter så vel som den symbolske undervisning i offertjenesten. Men de ringeaktet lyset, og nå så de ikke noe hos Jesus som tiltalte dem. Offiseren derimot var født i hedenskapet og oppdratt til avgudsdyrkelse i keisertidens Rom. Han hadde fått militær utdanning og var tilsynelatende avskåret fra åndelig liv både på grunn av utdanning og det miljø han levde i. Videre var han holdt utenfor på grunn av jødenes religiøse forblindelse og den forakt hans egne landsmenn hadde for Israels folk. Denne mannen oppfattet den sannhet som Abrahams etterkommere var blinde for. Han ventet ikke for å se om jødene selv ville ta imot ham som hevdet at han var deres Messias. Da “det sanne lys, som lyser for hvert menneske”,3 skinte på ham, fikk han som var så langt borte, syn for Guds Sønns herlighet.SH 233.1

For Jesus var dette en forsmak på den gjerning som evangeliet skulle utføre blant hedningene. Med glede så han frem til at mennesker fra alle nasjoner skulle samles i hans rike. Med dyp sorg gjorde han det klart for jødene hvilke følger det ville få å forkaste hans nåde: “Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.” Mange innretter seg fremdeles slik at de vil møte den samme skjebnesvangre skuffelse. Mens mennesker i hedenskapets mørke tar imot hans nåde, er det mange i kristne land som bare har ringeakt til overs for lyset som skinner på dem.SH 233.2