Jesu avskjedstale

Jesus så på disiplene med guddommelig kjærlighet og med den ømmeste medfølelse da han sa: “Nå ble Menneskesønnen forherliget, og Gud ble forherliget ved ham.” Judas hadde forlatt salen, og Jesus var alene med de elleve. Han ville gjerne snakke om at han snart måtte forlate dem. Men før han gjorde det, pekte han på den store hensikten med sin misjon. Det var dette han alltid hadde klart for seg. Han frydet seg over at all hans ydmykelse og lidelse ville herliggjøre Faderens navn. Det var til dette han først rettet disiplenes tanker.SH 503.1

Så sier han, idet han tiltaler dem på den ømmeste og mest fortrolige måten: “Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere: Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå igjen til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.”SH 503.2

Disiplene kunne ikke glede seg da de hørte dette. Frykt kom over dem, og de trengte seg nær til Jesus. Deres mester og Herre, deres avholdte lærer og venn, han var kjærere for dem enn selve livet. Hos ham hadde de søkt hjelp i alle vanskeligheter, og trøst i sine sorger og skuffelser. Nå skulle han forlate denne ensomme og avhengige lille gruppen. Mørke forutanelser fylte dem.SH 503.3

Men Jesu ord var fulle av håp. Han visste at fienden ville angripe dem, og at Satans list lykkes best overfor dem som er nedtrykt av vanskeligheter. Derfor ledet han dem fra “det synlige” til “det usynlige”. I Han vendte tankene deres bort fra den jordiske utlendighet til det himmelske hjem.SH 503.4