Forhørt av Annas

Annas var overhodet for den prestefamilien som hadde ansvaret for tjenesten. Av aktelse for hans alder anerkjente folket ham som øversteprest. Hos ham søkte man råd, og det han tilrådet, ble fulgt som om det var Guds egen røst. Han måtte være den første til å møte Jesus som nå var fange i prestenes makt. Han måtte også være til stede under forhøret av ham, fordi de fryktet at den mindre erfarne Kaifas ikke skulle være i stand til å oppnå det som var deres hensikt. Ved denne anledningen ville de benytte seg av hans sluhet, list og skarpsindighet, for de måtte i alle fall være sikre på å få Jesus dømt.SH 527.2

Formelt skulle han forhøres av Det høye råd, men Annas foretok et foreløpig forhør av ham. Under det romerske styret kunne Rådet ikke avsi dødsdom. Det kunne bare forhøre en fange og avsi en dom som skulle stadfestes av de romerske myndigheter. Det var derfor nødvendig å komme frem med slike anklager som romerne ville betrakte som kriminelle. De måtte dessuten finne på en anklage som også etter jødenes oppfatning ville føre til domfellelse.SH 527.3

Ikke så få av prestene og rådsherrene var blitt overbevist av Kristi undervisning. Det var bare frykten for å bli utstøtt fra synagogen som hindret dem i å bekjenne ham. Prestene husket godt innvendingen Nikodemus tidligere hadde kommet med: “Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?” 1 Den gangen hadde dette ført til at rådsmøtet ble avbrutt, og deres planer ble forpurret.SH 527.4

Nå ble ikke Josef fra Arimatea og Nikodemus innkalt. Men det var andre som kanskje ville våge å uttale seg og hevde rett og rettferdighet. Forhøret måtte bli ledet på en slik måte at Rådets medlemmer ble enige om å ta standpunkt mot Jesus.SH 529.1

Det var to anklager som prestene ønsket å fremme. Hvis man kunne bevise at Jesus var gudsbespotter, ville han bli fordømt av jødene. Hvis han ble erklært skyldig i oppvigleri, ville romerne sikkert dømme ham. Annas prøvde først å få fastslått den andre av disse anklagene. Derfor spurte han Jesus ut om hans disipler og hans lære, i håp om at han skulle si noe som kunne gi ham bevismateriale som han kunne benytte. Han hadde til hensikt å lokke frem en eller annen uttalelse til bevis for at Jesus prøvde å danne en hemmelig organisasjon i den hensikt å opprette et nytt rike. Deretter ville prestene kunne overlevere ham til romerne som en fredsforstyrrer og opprørsleder.SH 529.2

Kristus leste prestens hensikt som en åpen bok. Som om han så inn i dypet av anklagerens sjel, avviste han at det fantes noen hemmelig overenskomst mellom ham og dem som fulgte ham, eller at han samlet dem i hemmelighet for å kunne skjule sine planer. Han hadde ingen hemmeligheter når det gjaldt hans hensikter og hans lære. “Jeg har talt åpent og fritt til alle,” svarte han. “Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt.”SH 529.3

Jesus viste hvilken motsetning det var mellom hans egen måte å virke på og de metodene hans anklagere brukte. I månedsvis hadde de vært på jakt etter ham og forsøkt å legge en felle for ham og få ham fremstilt for en hemmelig domstol. Ved falsk edsavleggelse kunne de oppnå det som var umulig ved hederlige midler. Nå holdt de på å gjennomføre sine hensikter, Når han ble pågrepet ved midnattstider av en pøbelhop, når han ble hånet og mishandlet før han var dømt, eller endog anklaget, var det deres arbeidsmetode, men ikke hans. Deres handlemåte var i strid med loven. Deres egne regler slo fast at ethvert menneske skulle bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte var bevist. Prestene var faktisk domfelt av sine egne regler.SH 529.4

Henvendt til ham som spurte ham ut, sa Jesus: “Hvorfor spør du meg?” Hadde ikke prestene og rådsherrene sendt ut spioner som skulle overvåke hans bevegelser og rapportere hvert eneste ord han sa? Hadde ikke disse utsendingene, vært til stede hver gang folk kom sammen, og underrettet prestene om alt han hadde sagt og gjort? “Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.”SH 529.5

Den bestemte måten Jesus svarte på, gjorde at Annas ble taus. Han fryktet for at Kristus skulle si noe om hans handlemåte som han helst ville holde skjult. Derfor sa han ikke mer til ham denne gangen. En av vaktene ble sint da: han så at Annas var brakt til taushet. Han slo Jesus i ansiktet og sa: “Er det slik du svarer øverstepresten?”SH 529.6

Rolig svarte Jesus: “Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det! Men var det rett det jeg sa, hvorfor slår du meg da?” Han gjengjeldte ikke med hissige ord. Hans rolige svar kom fra en som var syndfri, tålmodig og mild og som ikke lot seg provosere.SH 529.7

Det var en lidelse for Kristus å bli utskjelt og hånet. Han ble utsatt for enhver form for skammelig behandling fra de menneskene han selv hadde skapt, og som han nå var i ferd med å ofre seg for. Hans lidelse stod i forhold til hans fullkomne hellighet og hans hat til synden. Det var et stadig offer for ham å bli satt under forhør av mennesker som oppførte seg som demoner. Å være omgitt av slike som var under Satans kontroll, var opprørende for ham. Han visste at ved å la sin guddomsmakt stråle frem, kunne han på et øyeblikk kvitte seg med sine grusomme plageånder. Dette gjorde alt sammen så mye vanskeligere å tåle.SH 530.1

Jødene ventet på en Messias som skulle åpenbare seg med ytre prakt. De ventet at han ved et eneste lynglimt av overveldende viljekraft skulle endre menneskenes tenkesett så de skulle anerkjenne hans overhøyhet. De trodde at han på den måten skulle sikre seg opphøyelse for sin egen del og tilfredsstille deres ærgjerrige håp. Når Jesus derfor ble behandlet med forakt, ble han sterkt fristet til å åpenbare sin guddommelige natur. Med et ord eller et blikk kunne han tvinge sine forfølgere til å erkjenne at han var herre over konger og herskere, over prester og tempel. Men den vanskelige oppgaven for ham var å holde seg til den status han hadde valgt: å være ett med menneskeheten.SH 530.2

Himmelens engler var vitne til hver eneste handling som ble begått mot deres kjære leder. De lengtet etter å utfri Kristus. Når englene handler etter Guds vilje, er de allmektige. På Kristi befaling utryddet de en gang 185 000 mann av assyrerhæren i løpet av en natt. Hvor lett ville det ikke ha vært for englene når de så det skammelige som hendte da Jesus ble forhørt, å vise sin harme ved å tilintetgjøre Guds motstandere! Men de fikk ingen befaling om å gjøre det. Han som kunne ha dømt sine fiender til døden, holdt ut deres grusomhet. Hans kjærlighet til sin Far, og det løfte han hadde gitt fra verdens grunnvoll ble lagt om å ta på seg syndebyrden, gjorde at han tålte den brutale behandling fra dem han var kommet fot å frelse. Det var en del av hans frelseroppgave at han i sin menneskelighet skulle bære all den mishandling og hån som mennesker kunne overøse ham med. Menneskehetens eneste håp var at Kristus underkastet seg all den lidelse som mennesker kunne påføre ham.SH 530.3

Jesus hadde ikke sagt noe som hans anklagere kunne benytte til sin fordel. Likevel ble han holdt bundet som et tegn på at han var dømt. Likevel måtte det foreligge noe som hadde et ytre preg av lov og rett. Derfor var det nødvendig at det formelt ble holdt en lovlig rettergang. Myndighetene var bestemt på å fremskynde- dette. De visste hvilken aktelse folket hadde for Jesus, og de fryktet for at hvis ryktet om pågripelsen kom ut, ville det bli gjort forsøk på å befri ham. Og hvis forhøret og avrettingen ikke skjedde straks, ville det bli en ukes utsettelse på grunn av påsken. Dette kunne ødelegge deres planer.SH 530.4

Når det gjaldt å sikre seg at Jesus ble domfelt, satte de i stor grad sin lit til pøbelhopens medvirkning. Mange i denne folkemengden hørte til bunnsjiktet i Jerusalem. Skulle saken bli utsatt en uke, ville opphisselsen avta, og det ville sannsynligvis komme omslag i stemningen. Den mer respektable del av befolkningen ville ta parti for Jesus, og mange ville stå frem og forsvare ham og bringe for dagen de mektige gjerninger han hadde gjort. Dette ville vekke folkets harme mot Det høye råd. Rådets fremgangsmåte i saken ville bli fordømt, og Jesus ville bli løslatt så han kunne ta imot folkemengdens hyllest. Derfor bestemte prestene og rådsherrene seg for at før deres planer ble kjent, skulle Jesus overleveres til romerne.SH 531.1