Ordduell med de skriftlærde

“Min lære er ikke min egen,” sa Jesus, “den er fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.” Jesus imøtegikk ikke disse spissfindige kritikernes spørsmål med å svare på kritikken, men han åpnet for sannheter som var av avgjørende betydning for deres frelse. Han sa at det å oppfatte og anerkjenne sannheten avhenger mindre av forstanden enn av sinnet. Sannheten må mottas i hjertet. Den krever å bli respektert av viljen. Hvis forstandsevner var nok for å kunne ta stilling til sannheten, ville ikke stolthet være noen hindring for å kunne ta imot den. Men den kan bare mottas gjennom nådens verk i hjertet og er avhengig av at vi er villige til å gi avkall på enhver synd som Guds Ånd avslører.SH 339.3

Uansett hvilke fortrinn mennesker har til å tilegne seg kunnskap om sannheten, vil det vise seg ikke å være til noen nytte uten at den enkelte åpner sitt hjerte for å ta imot den. Hver for seg må de samvittighetsfullt oppgi enhver vane og praksis som er i strid med dens grunnprinsipper. For dem som slik overgir seg til Gud, og som har et ærlig ønske om å kjenne hans vilje og etterleve den, vil sannheten åpenbare seg som en Guds kraft til frelse. De vil være i stand til å skjelne mellom dem som taler på Guds vegne, og dem som bare taler for seg selv. Fariseerne hadde ikke stilt seg på Guds side for å lyde ham. De var ikke opptatt av å kjenne sannheten, men etter å finne en eller annen unnskyldning for å unngå den. Kristus påviste at det var grunnen til at de ikke forstod hans undervisning.SH 340.1

Han gav dem nå en prøve på hvordan den sanne lærer kunne skjelnes fra den falske: “Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for ham som har sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham.” Den som søker sin egen ære, taler bare for seg selv. Egenkjærlighetens ånd røper hvor den stammer fra. Men Kristus søkte Guds ære. Han talte Guds ord. Dette var beviset på den myndighet han hadde som sannhetens forkynner.SH 340.2

Jesus gav rabbinerne et bevis på sin guddom ved å vise at han så hva som bodde i dem. Helt siden helbredelsen ved Betesda hadde de lagt planer om å drepe ham. Dermed brøt de selv den loven de utgav seg for å holde. “Har ikke Moses gitt dere loven?” sa han. “Men ingen av dere holder loven. Hvorfor ønsker dere da å drepe meg?”SH 340.3

Som ved et lynglimt åpenbarte dette den fordervelsens avgrunn som rabbinerne holdt på å falle i. Et øyeblikk ble de rasende. De innså at de var i konflikt med Den Allmektige. Men de ville ikke la seg advare. For å kunne opprettholde sin innflytelse blant folk, måtte deres morderiske planer holdes skjult. Derfor unnvek de spørsmålet. “Du er besatt,” svarte de, “hvem et det som vil drepe deg? De insinuerte at Jesu underfulle gjerninger skyldtes en ond ånd.SH 340.4

Jesus tok ikke hensyn til en slik antydning. Han påviste at helbredelsen ved Betesda var i samsvar med loven om sabbaten, og at den var berettiget ifølge jødenes egen fortolkning av den. Han sa: “Moses har gitt dere omskjærelsen, ... og dere omskjærer, selv om det er sabbat.” Etter loven skulle hvert barn omskjæres på den åttende dagen. Hvis dette tidspunktet falt på en sabbat, måtte handlingen utføres på den dagen. Hvor meget mer måtte det ikke være i samsvar med lovens ånd å gjøre “hele mannen frisk på en sabbat”! Og han kom med denne oppfordring: “Døm ikke etter det dere ser, men døm rettferdig!”SH 340.5

Rådsherrene ble tause, og mange av folket utbrøt: “Er ikke dette han som de vil drepe? Og nå står han og taler åpenlyst, og de sier ikke noe til ham. Kanskje rådsherrene virkelig er kommet til at han er Messias?”SH 340.6