De som sørger

“Salige er de som sørger, for de skal trøstes.” Kristus sier ikke her at sorgen i seg selv har kraft til å fjerne syndens skyld. Han anerkjenner ikke hykleri eller påtatt ydmykhet. Den sorgen han taler om, består ikke i tungsinn og klage. Mens vi sørger på grunn av vår synd, skal vi fryde oss over den herlige forrett det er å være Guds barn.SH 219.2

Ofte sørger vi fordi våre onde gjerninger påfører oss selv ubehagelige følger, men dette er ikke anger. Virkelig sorg over synden er et resultat av Den Hellige Ånds gjerning. Ånden avslører utakknemligheten i det hjerte som har ringeaktet og bedrøvet Kristus, og fører oss i anger til korsets fot. Ved enhver synd blir Jesus såret på ny. Når vi betrakter ham som vi har gjennomboret, sørger vi over de synder som har påført ham smerte. En slik sorg vil føre til at vi oppgir synden.SH 219.3

Et verdslig menneske vil kanskje hevde at denne sorgen er et uttrykk for svakhet. Men tvert imot er den en kraft som knytter den botferdige til den evige Gud med bånd som ikke kan slites i stykker. Den viser at sjelen får tilbake de dyder som gikk tapt ved overtredelse og forherdelse. Det botferdige menneskes tårer er bare de reGudråper som går forut for hellighetens solskinn. Denne sorgen varsler en glede som vil bli en kilde med levende vann i sjelen. “Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Herren din Gud.” “Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren.” “Gi de sørgende i Sion hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet.”3SH 219.4

Også for dem som sørger under prøvelser og smerter, er det trøst. Sorgens og ydmykelsens bitterhet er bedre enn å hengi seg til syndige nytelser. Gjennom trengsler viser Gud oss hvor synden har slått rot i vår karakter, for at vi ved hans nåde kan vinne seier over våre feil. Ukjente sider av oss selv kommer frem i dagen, og vi blir stilt på prøve om vi vil ta imot Guds irettesettelse og råd. Når prøvelser kommer i vår vei, bør vi ikke furte og klage. Vi bør ikke være gjenstridige og bekymre oss slik at vi fjerner oss fra Kristus. Vi må ydmyke oss for Gud. Herrens veier er dunkle for den som ønsker å se alt i et lys som er behagelig for ham selv. De synes mørke og gledesløse for vår menneskelige natur. Men Guds veier er barmhjertighets veier med frelse som mål.SH 219.5

Elia visste ikke hva han gjorde da han ute i ødemarken sa at han hadde fått nok av livet, og bad om å få dø. I sin barmhjertighet tok Herren ham ikke på ordet. Det var fremdeles en stor gjerning Elia skulle utføre. Når hans gjerning var gjort, skulle han ikke omkomme motløs og ensom ute i ødemarken. Han skulle ikke legges i en grav, men i en himmelsk ildvogn skulle han fare opp til tronen i det høye.SH 220.1

Dette er Guds ord til dem som sørger: “Jeg så hvordan de gikk fram, men nå vil jeg lege og lede dem og trøste dem fullt og helt.” “Jeg vender deres sorg til fryd, og trøster og gleder dem som sørget.”4SH 220.2