Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Tempelskatten

    Like etter at de hadde, nådd frem til byen, kom oppkreveren av tempelskatten til Peter og spurte: “Betaler ikke deres mester skatt til templet?” Denne avgiften var ikke en vanlig utlignet skatt. Det var et årlig bidrag som hver jøde skulle betale til driften av templet. Å nekte å betale denne skatten ville bli betraktet som illojalt overfor templet, noe som rabbinerne anså som en høyst graverende synd. Jesu holdning til rabbinernes lover og hans tydelige irettesettelse til dem som forsvarte tradisjonen, gav påskudd for beskyldningen om at han prøvde å bryte ned tempeltjenesten. Nå fikk hans fiender anledning til å bringe ham i vanry. I skatteoppkreveren fant de en samarbeidsvillig forbundsfelle.SH 324.3

    Peter oppfattet skatteoppkreverens spørsmål som en ærekrenkende antydning om Jesu holdning overfor templet. Brennende ivrig som han var for Jesu ære, svarte han raskt uten å rådføre seg med ham, at han ville betale skatten.SH 325.1

    Peter forstod bare delvis hva som var hensikten med spørsmålet. Noen folkegrupper var fritatt for å betale avgiften. På Moses' tid da levittene ble valgt ut til å gjøre tjeneste ved helligdommen, fikk de ingen arv blant folket. Herren hadde sagt: “Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre. Herren er hans arv.”1SH 325.2

    På Kristi tid ble prestene og levittene fremdeles betraktet som særskilt innviet til templet, og det ble ikke krevd at de skulle yte det årlige bidrag til dets underhold. Profetene var også fritatt for denne avgiften. Når rabbinerne krevde tempel skatt av Jesus, tilsidesatte de hans rettighet som profet eller lærer og behandlet ham som ethvert annet menneske. Hvis han nektet å betale avgiften, ville det bli fremstilt som illojalitet overfor templet. På den andre siden ville betaling av avgiften bli betraktet som en innrømmelse av at når de forkastet ham som profet, var det berettiget.SH 325.3

    Bare en kort tid i forveien hadde Peter anerkjent Jesus som Guds Sønn. Men nå forsømte han en anledning til å fremholde hvem hans mester virkelig var. Da han svarte oppkreveren at Jesus ville betale skatten, godtok han i virkeligheten den falske oppfatning av Jesus som prestene og rådsherrene prøvde å sette i omløp.SH 325.4

    Da Peter kom inn i huset, nevnte ikke Jesus det som hadde inntruffet, men spurte: “Simon, hva mener du om dette: Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine egne, eller er det av de fremmede?” Peter svarte: “Av de fremmede.” Og Jesus sa: “Så er jo barna fri.”SH 325.5

    Innbyggerne i et land ble ilagt skatt som også gikk til underhold av kongehuset, men kongens barn var fritatt. Israel, som bekjente seg til å være Guds folk, var pliktige til å holde tjenesten for Gud ved like. Men Jesus, Guds Sønn, var ikke under noen slik forpliktelse. Hvis prester og levitter var unntatt på grunn av sin forbindelse med templet, hvor mye mer da han? Templet var jo hans Fars hus!SH 325.6

    Dersom Jesus hadde betalt skatten uten å komme med innvendinger, ville han faktisk ha godkjent rabbinernes krav og ville dermed ha fornektet sin guddommelighet. Men selv om han imøtekom kravet, avviste han påstanden som lå til grunn. Måten han skaffet til veie skattepengene på, beviste hans guddommelige natur. Det gikk klart frem at han var ett med Gud, og var derfor ikke skattepliktig som en vanlig borger.SH 325.7

    “Gå ned til sjøen,” sa han til Peter. “Kast ut et snøre. Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en stater. Den skal du gi som skatt for meg og deg.”SH 325.8

    Selv om Jesus hadde kledd sin guddommelighet i menneskeskikkelse, åpenbarte han sin herlighet ved dette mirakel. Det var klart at dette var ham som David hadde skrevet om på denne måten: “For mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell. Jeg kjenner alle himmelens fugler, og krypet på marken tilhører meg. Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den.”2SH 326.1

    Samtidig som Jesus gjorde det klart at han ikke var forpliktet til å betale tempel skatten, innlot han seg ikke i strid med jødene om saken, for de ville ha mistydet hans ord og brukt dem mot ham. For ikke å støte dem ved å avslå å betale skatten, gjorde han noe som ikke med rette kunne kreves av ham. Dette ville gi disiplene verdifull undervisning. Tydelige forandringer ville snart finne sted i deres forhold til tempeltjenesten. Kristus lærte dem at de ikke unødig skulle motsette seg fastsatte regler. Så langt som mulig skulle de unngå å gi anledning til at deres tro ble tolket på en feilaktig måte. Selv om kristne mennesker ikke skal gi avkall på et eneste av sannhetens prinsipper, bør de alltid unngå strid, så sant det er mulig.SH 326.2

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents