Abrahams ætt

Fariseerne hadde erklært at de var Abrahams ætt. Jesus sa til dem at denne påstand bare kunne bekreftes ved at de gjorde Abrahams gjerninger. Abrahams sanne ætt ville leve slik som han levde, i lydighet mot Gud. De ville ikke forsøke å drepe ham som talte sannheten slik som den var gitt ham av Gud. Ved sin intrigevirksomhet mot Kristus gjorde rabbinerne ikke Abrahams gjerninger. Bare det å nedstamme i rett linje fra Abraham hadde ingen verdi. Uten en åndelig forbindelse med ham var de ikke hans ætt. Slektskapet med Abraham ville vise seg ved at de hadde den samme ånd som han hadde, og gjorde de samme gjerninger.SH 350.3

Dette prinsippet gjelder like meget et spørsmål som lenge har voldt uro i kristenheten - spørsmålet om apostolisk suksesjon. Å nedstamme fra Abraham ble ikke bevist ut fra navn eller ættetavle, men ved karakterlikhet. På samme måte hviler den apostoliske suksesjon ikke på overføring av kirkelig autoritet, men på et åndelig slektskap. Det sanne bevis på apostolisk suksesjon er et liv påvirket av apostlenes ånd. Det er troen på og forkynnelsen av det de trodde og lærte. Det er dette som gjør mennesker til etterkommere av dem som først var evangeliets lærere.SH 350.4

Jesus benektet at jødene var Abrahams ætt. Han sa: “Dere gjør som deres egen far.” Med spott svarte de: “Vi er ikke født i hor. Vi har en far, det er Gud.” Dette var en hentydning til omstendighetene ved Jesu fødsel, og var tenkt som et angrep på Kristus i nærvær av dem som hadde begynt å tro på ham. Han tok ikke noe hensyn til denne usle insinuasjon, men sa: “Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud.”SH 350.5

Deres gjerninger vitnet om det slektskap de hadde med ham som var en løgner og morder. “Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham .... Men jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.”SH 350.6

Den kjensgjerning at Jesus forkynte sannheten, og det med overbevisning, var grunnen til at jødenes ledere ikke tok imot ham. Det var sannheten som var til anstøt for disse selvrettferdige mennene. Sannheten fordømte deres lære og liv og var derfor uvelkommen. De ville heller lukke øynene for sannheten enn å ydmyke seg og innrømme at de hadde tatt feil. De elsket ikke sannheten, og ønsket ikke å ha noe med den å gjøre.SH 351.1

Kristus vitner om sin guddommelighetSH 351.2

“Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?” Dag etter dag i tre år hadde Kristi fiender fulgt etter ham og forsøkt å finne en eller annen flekk på hans karakter. Satan og alle ondskapens makter hadde prøvd å overvinne ham, men de hadde ikke funnet noe hos ham som de kunne utnytte til egen fordel. Selv demonene hadde vært nødt til å bekjenne: “du Guds hellige.”10 Jesus levde ut loven i himmelens påsyn, i syndfrie verdeners og i syndige menneskers påsyn. Overfor engler, mennesker og demoner hadde han talt ord som i enhver annens munn ville ha vært gudsbespottelse, og ingen kunne motsi ham. “For jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.”SH 351.3

At jødene ikke ville ta imot Kristus, selv om de ikke kunne finne noen synd hos ham, viste at de selv ikke hadde noen forbindelse med Gud. De anerkjente ikke hans røst i budskapet hans Sønn brakte. De ville avsi dom over Kristus, men ved å forkaste ham uttalte de dommen over seg selv. “Den som er av Gud, hører Guds ord,” sa Jesus. “Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.”SH 351.4

Dette gjelder til alle tider. En person som driver med spissfindigheter og kritikk, og som søker etter noe å tvile på i Guds ord, mener på den måten å legge for dagen selvstendighet i tenkning og åndelig skarpsindighet. Han mener at han kan sitte til doms over Bibelen, mens han i virkeligheten dømmer seg selv. Han viser klart at han er ute av stand til å verdsette sannheten som har sin rot i himmelen og som omspenner evigheten. Når han står overfor Guds rettferdighets mektige fjell, kjenner han ingen ærefrykt. Han har det travelt med å jakte etter ubetydeligheter. På den måten røper han en snever jordisk innstilling og et sinn som hurtig mister evnen til å vise aktelse for Gud.SH 351.5

Den som har følt den guddommelige berøring, vil søke etter det som vil øke kunnskapen om Gud, det som vil foredle og høyne karakteren. Likesom blomsten vender seg mot solen, så dens klare stråler får fremkalle de vakre fargeskjær, vil sinnet vende seg mot “rettferds sol” for at himmelens lys må foredle karakteren med den pryd som finnes i Kristi natur.SH 351.6

Jesus fortsatte med å tegne en skarp motsetning mellom jødenes holdning og den som Abraham inntok: “Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.”SH 351.7

Abraham hadde hatt et sterkt ønske om å få se den frelser som var lovt. Han bad inderlig om at han før sin død måtte få se Messias. Og han så ham. Han fikk et overnaturlig lys, og han anerkjente Kristi guddommelige natur. Han så hans dag og gledet seg. Han fikk se Guds offer for synd. Et bilde på dette offer opplevde han i sin egen erfaring. Han fikk dette pålegg: “Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, ... og ofre ham som brennoffer.” På offeralteret la han løftets sønn, den som alle hans forhåpninger var rettet mot. Idet han ventet der ved siden av alteret med kniven løftet for å lyde Gud, hørte han en røst fra himmelen som sa: “Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.”11SH 352.1

Abraham ble utsatt for denne fryktelige ildprøven for at han skulle få oppleve Kristi dag og danne seg en forestilling om Guds store kjærlighet til verden, en kjærlighet så stor at han gav sin enbårne Sønn til å lide den skjendigste død for å kunne løfte verden opp fra dens nedverdigelse.SH 352.2

Gud gav Abraham den mest opphøyde undervisning som et dødelig menneske noen gang har fått. Han fikk svar på sin bønn om å få se Kristus før han døde. Han så Kristus; han så alt det som et dødelig menneske kan tåle å se, og leve. Ved å gi seg fullt og helt til Gud, var han i stand til å fatte det synet han fikk om Kristus. Han fikk se at ved å gi sin enbårne Sønn for å frelse syndere fra evig fortapelse, gav Gud et større offer enn mennesker noensinne kunne gjøre.SH 352.3

Abrahams erfaring gav svar på spørsmålet: “Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram års gamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse?” Abrahams uttalelse: “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min”, 12 og at Gud sørget for et offer i stedet for Isak, var uttrykk for at ikke noe menneske kunne gjøre soning for seg selv. Det hedenske offersystemet var helt uakseptabelt for Gud. Ingen far skulle ofre sin sønn eller datter som syndoffer. Guds Sønn alene kan bære verdens skyld.SH 352.4

Gjennom sin egen lidelse ble Abraham satt i stand til å se Kristi misjon og offertjeneste. Men Israel ville ikke forstå det som var så uvelkomment for deres stolthet. De som hørte på Jesus, kunne ikke se noen dypere betydning i hans omtale av Abraham. Fariseerne så bare en ny anledning til å kritisere. De reagerte med et hånlig smil som om de anså det for opplagt at han helt var gått fra vettet: “Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?” .SH 352.5

Med høytidelig verdighet svarte Jesus: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.”SH 352.6

Det ble stille i den veldige forsamlingen. Denne rabbi fra Galilea hadde gjort krav på eierrett til det navnet på Gud som var meddelt Moses som uttrykk for Guds evige nærvær. Han hadde sagt om seg selv at han var den selveksisterende, han som Israel hadde fått løfte om. “Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.”13SH 352.7

Igjen ropte prestene og rabbinerne opp om at Jesus var en gudsbespotter. Hans påstand om å være ett med Gud hadde tidligere hisset dem opp til å ville drepe ham, og noen få måneder senere sa de rett ut: “For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.” Fordi han var Guds Sønn og åpent erklærte det, var de oppsatt på å rydde ham av veien. Mange av folket som holdt med prestene og rabbinerne, tok nå opp steiner for å kaste på ham. “Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.” Lyset skinte i mørket, “men mørket tok ikke imot det”.14SH 353.1