Johannes forbereder seg for sin livsgjerning

“Og gutten vokste opp og ble sterk i sin ånd. Han holdt til i ødemarken like til den dag da han skulle stå fram for Israel.” Før Johannes ble født, hadde engelen sagt: “Han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.” Gud hadde kalt Sakarjas sønn til en stor gjerning, den største som noen gang var blitt betrodd mennesker. For å kunne fullføre denne gjerningen måtte han ha Herren med seg i arbeidet. Guds Ånd ville være med ham hvis han fulgte engelens undervisning.SH 61.3

Johannes skulle bringe Guds lys til menneskene og gi tankene deres en ny retning. Han skulle innprente i dem Guds hellige krav og få dem til å forstå sitt behov av hans fullkomne rettferdighet. En slik budbærer måtte selv være hellig. Han måtte være et tempel som Guds Ånd kunne bo i. For å kunne fullbyrde sin misjon måtte han være fysisk sunn og ha sjelsstyrke og åndskraft. Derfor var det nødvendig at han var herre over sine lyster og lidenskaper. Han måtte være i stand til å beherske alle sine evner og krefter så han kunne stå blant menneskene like urokket av forholdene omkring seg som fjellene i ødemarken.SH 61.4

På døperen Johannes' tid var pengebegjær og lyst til luksus og prakt svært utbredt. Sanselige fornøyelser, svir og drikk var årsak til fysisk sykdom og degenerasjon, fordi evnen til å oppfatte åndelige ting var svekket, og følsomheten overfor synd nedsatt. Johannes skulle stå frem som reformator. Ved sitt nøkterne liv og sine enkle klær skulle han refse sin samtid for dens mangel på måtehold. Dette var bakgrunnen for de direktiver hans foreldre fikk. Det var en undervisning om avhold som ble gitt av en engel fra himmelen.SH 61.5

I barndoms- og ungdomstiden er sinnet mest påvirkelig. Det er da man skal oppøve evnen til selvkontroll. I familiekretsen og rundt bordet blir det øvet en innflytelse som vil vare like lenge som evigheten. De vaner som blir dannet i de første årene, er mer avgjørende enn naturlige anlegg når det gjelder om et menneske skal seire eller gå under i livets kamp. Ungdomstiden er såtid. Den bestemmer hvordan høsten skal bli i dette liv og i det som kommer.SH 62.1

Som profet skulle Johannes “vende fedrenes hjerte til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren”. Ved å berede veien for Kristi første komme representerte han dem som skal berede veien for Herrens annet komme.SH 62.2

Verden er preget av selvisk nytelse, og er full av fabler og villfarelser. Satan setter stadig flere snarer for å ødelegge mennesker. Alle som ønsker å fullføre sin helliggjørelse i gudsfrykt, må lære avhold og selvkontroll. Lyster og lidenskaper må være underlagt de overordnede åndskrefter. Denne form for selvdisiplin er viktig for den mentale styrke og åndelige innsikt, slik at vi blir satt i stand til å forstå og etterleve de hellige sannheter i Guds ord. Derfor har nøkternhet stor betydning når det gjelder å berede seg for Kristi gjenkomst.SH 62.3

Ifølge skikk og bruk skulle Sakarjas sønn bli utdannet til presteembetet. Men opplæringen i de rabbinske skolene ville ha gjort ham uskikket til gjerningen. Gud sendte ham ikke til teologene for å lære hvordan Skriften skulle utlegges. Han kalte ham ut i ødemarken for at han skulle lære av naturen og naturens Gud.SH 62.4

Det var i et øde område han fant sitt hjem mellom golde høydedrag, ville kløfter og fjellgrotter. Men han foretrakk å gi avkall på livets nytelser og luksus for å leve under ødemarkens harde kår. Her var omgivelsene gunstige for mennesker med enkle og selvfornektende vaner. Uforstyrret av verdens larm kunne han lære av naturen, åpenbaringen og forsynet. Ofte hadde de gudfryktige foreldrene gjentatt for ham det engelen hadde sagt til hans far. Fra barndommen av var hans misjon blitt fremholdt for ham, og han hadde tatt imot det hellige vervet. For ham var ødemarken et velkomment tilfluktssted, borte fra omgivelser som var nesten helt gjennomtrengt av mistenksomhet, vantro og urenhet. Han stolte ikke på sin egen kraft til å stå imot fristelser. Derfor vek han tilbake fra stadig kontakt med synd, så han ikke skulle miste sansen for dens ufattelige gru.SH 62.5

Fra fødselen av var han innviet til Gud som nasireer. Nå gjorde han dette løftet til sitt eget i en livsvarig helligelse. I likhet med de gamle profetene var han kledd i en kappe av kamelhår som ble holdt sammen om livet av et lærbelte. Han spiste gresshopper og vill honning som han kunne finne i ødemarken, og drakk det rene vannet fra fjellene.SH 62.6

Men Johannes tilbrakte ikke livet i ørkesløshet, i asketisk tungsinn eller i egoistisk isolasjon. Når det falt seg slik, drog han ut for å være sammen med andre, og han var alltid interessert i det som foregikk i verden omkring ham. Fra sitt stille tilfluktssted fulgte han med i begivenhetenes utvikling. Med et blikk som var opplyst av Guds Ånd, studerte han menneskenes natur så han kunne vite hvordan han skulle nå dem med budskapet fra himmelen. Kallet lå tungt på ham. I ensomhet prøvde han ved ettertanke og bønn å hente styrke til den livsgjerning som lå foran ham. Selv om han oppholdt seg i ødemarken, var han ikke fri for fristelse.SH 62.7

Så langt det var mulig, stengte han enhver innfallsvei der Satan kunne komme. Likevel ble han angrepet av fristeren. Men han hadde et åndelig klarsyn og hadde utviklet en sterk og fast karakter. Ved hjelp av Den Hellige And kunne han oppdage når Satan nærmet seg, og stå imot hans makt.SH 63.1

I ødemarken fant Johannes sin skole og sin helligdom. I likhet med Moses blant fjellene i Midjan var han omsluttet av Guds nærvær og omgitt av bevisene på hans makt. Han skulle ikke oppholde seg i de ødslige og majestetiske fjellene slik tilfellet var med Israels store leder. Men foran ham lå Moabs høyder på østsiden av Jordan, og de talte om ham som hadde skapt fjellene og omgitt dem med sin kraft.SH 63.2

Den ville og dystre naturen som han var omgitt av, var et levende bilde på Israels tilstand. Herrens fruktbare vingård var blitt en øde villmark. Men over ødemarken hevet himmelen seg lys og klar. Over de mørke stormskyene hvelvet løftets regnbue seg. Også over Israels nedverdigelse skinte herligheten som var lovt, når Messias fikk sitt herredømme. Vredens skyer var omspent av regnbuen i hans nådes pakt.SH 63.3

I de stille nattetimene leste han Guds løfte til Abraham om en ætt så tallrik som stjernene. Morgenens gryende lys som forgylte Moabs høyder, fortalte om ham som skulle være “lik morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel”. Og i klarheten ved høylys dag så han glansen av gjenkomsten når “Herrens herlighet skal åpenbares”, og “alle mennesker skal se det”.3SH 63.4