Ridende på eselryggen
Jesus fulgte det som var skikk og bruk hos jødene ved kongelige inntog. Dyret han red på, var det som Israels konger benyttet. Profetien hadde forutsagt at slik skulle Messias' komme til sitt rike. Ikke før hadde han satt seg på folen, så gjenlød luften av høye jubelrop. Folkemengden hyllet ham som Messias, deres konge. Nå mottok Jesus den hyllest som han aldri før hadde tillatt. Disiplene tok dette som et bevis på at deres glade forhåpninger skulle bli til virkelighet når de så ham ta plass på tronen.SH 428.2
Folkemengden var overbevist om at frigjørelsens time var kommet. I fantasien så de at de romerske hærer ble drevet bort fra Jerusalem, og at Israel enda en gang skulle bli en uavhengig nasjon. Alle var lykkelige og begeistret. Folk ivret om kapp for å hylle ham. De kunne ikke vise frem noen ytre pomp og prakt, men tilbad ham med glede i sinnet. De var ikke i stand til å gi ham kostbare gaver, men de bredte klærne sine ut som et teppe på veien foran ham, og de strødde løvrike kvister fra oliventrær og palmer på veien. De kunne ikke gå med kongelige faner i spissen for triumftoget, men de skar ned brede palmegrener, naturens seiers symbol, og svingte dem med kraftige jubel- og hosianna-rop.SH 428.3
Etter hvert som de drog frem, ble folkemengden stadig mer tallrik på grunn av dem som hadde hørt om Jesus, og som skyndte seg av sted for å slutte seg til prosesjonen. Tilskuere blandet seg hele tiden med mengden, og spurte: Hvem er dette? Hva skal alt dette oppstyret bety? Alle hadde hørt om Jesus og ventet at han skulle dra til Jerusalem. Men de visste at han hittil hadde satt seg imot alle anstrengelser for å sette ham på tronen, og ble derfor svært forbauset over å høre at det var ham. De undret seg over hva som kunne være årsak til denne forandringen hos ham som hadde erklært at hans rike ikke var av denne verden.SH 428.4
Deres undrende spørsmål blir overdøvet av et seiersrop. Igjen og igjen blir det gjentatt av den begeistrede folkemengden. Folk langt borte tar del i hyllesten, og ekkoet lyder fra fjellene og dalene omkring. Og nå slutter også grupper fra Jerusalem seg til opptoget. Fra de mange som er samlet for å overvære påsken, går tusener frem for å by Jesus velkommen. De hilser ham med palmegrener og et brus av hellig sang. Prestene i templet blåser i basunene til kveldens gudstjeneste. Men det er få som reagerer. Rådsherrene blir skremt og sier til hverandre: “All verden renner etter ham.”SH 428.5
Aldri før hadde Jesus tillatt en slik demonstrasjon. Han forutså klart hva følgen ville bli. Dette ville føre ham til korset. Men det var på denne måten han ønsket å fremstille seg offentlig som gjenløseren. Han ville gjøre folk oppmerksom på det offer som skulle være kronen på hans misjon til en fallen verden. Mens folk var samlet i Jerusalem for å feire påsken, skulle han som var det egentlige påskelam, frivillig utlevere seg selv som et sonoffer.SH 429.1
Gjennom alle følgende tidsaldrer ville det være nødvendig for hans menighet å gjøre hans død for verdens synd til gjenstand for ettertanke og studium. Hver kjensgjerning i denne forbindelse skulle bli så klart bekreftet at det ikke var rom for tvil. Derfor var det nødvendig at hele folket nå fikk øynene sine rettet mot ham. De begivenheter som inntraff forut for hans store offer, måtte være av en slik art at de ledet folks oppmerksomhet til ham selv som offerlammet. Etter en slik hendelse som den som fant sted i forbindelse med hans inntog i Jerusalem, ville alles øyne følge ham når han hurtig nærmet seg de avsluttende begivenheter.SH 429.2
Det som hendte i forbindelse med Jesu triumf tog, ville være noe alle snakket om, og alles tanker ville dreie seg om ham. Etter korsfestelsen ville mange huske disse begivenheter i forbindelse med hans domfellelse og død. Dette ville få dem til å granske profetiene, og de ville bli overbevist om at Jesus virkelig var Messias. I alle land ville tallet på dem som kom til troen, bli mangedoblet.SH 429.3
I denne eneste triumfscene i sitt liv kunne Kristi inntog ha blitt eskortert av himmelske engler og kunngjort med Guds basun. Men en slik demonstrasjon ville ha vært i strid med hensikten med hans misjon og med den lov som preget hans liv. Han fortsatte det samme ydmyke liv som var blitt hans lodd. Han måtte bære menneskeslektens byrde inntil han gav sitt liv for at verden skulle få leve.SH 429.4
Disiplene syntes at denne dagen var den største i deres liv. Men den ville vært overskygget av mørke skyer hvis de hadde visst at dette jubelopptog bare var et forspill til Jesu lidelse og død. Selv om han igjen og igjen hadde forsikret dem om at han skulle ofres, hadde de i øyeblikkets glede og seiers fryd glemt hans sorgfulle ord. De så frem til hans fremgangsrike herskerrolle på Davids trone.SH 429.5
Nye grupper sluttet seg stadig til opptoget. Med få unntak ble alle revet med av den glade stemning, og bidrog til å forsterke de hosiannarop som lød og gjenlød fra høydedrag til høydedrag og fra dal til dal. Ustanselig lød ropene: “Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”SH 429.6
Aldri før hadde verden sett et slikt seiersopptog. Det lignet ikke et opptog av verdens berømte erobrere. I denne prosesjonen var det ikke noe følge av sorgfulle fanger som var trofeer og tegn på kongelig tapperhet. Men Kristus var omgitt av de herlige trofeer som var uttrykk for hans kjærlighetsgjerninger blant syndige mennesker. De fangene han hadde reddet fra Satans makt, var der og priste Gud for sin utfrielse. De blinde som hadde fått sitt syn, gikk forrest i toget. De stumme som nå hadde løste tunger, var de som ropte høyest. De vanføre som han hadde helbredet, hoppet av glede. De var også de mest ivrige til å bryte av palmegrener og svinge dem foran ham. Enker og foreldreløse barn priste Jesu navn for hans barmhjertighetsgjerninger mot dem. De spedalske som han hadde helbredet, spredte ut sine smittefrie klær på veien og hyllet ham som ærens konge. De som han hadde kalt ut fra dødens søvn, var også med i folkemengden. Lasarus, som kort tid i forveien hadde ligget død i graven, frydet seg nå i sin manndoms fulle kraft. Det var han som ledet det dyret Kristus red på.SH 430.1