Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents

Slektenes Håp

 - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "undefined".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Hva Jesus led

    Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for menneskeslekten. Idet Kristus gav sitt liv, ble han ikke holdt oppe av seiersglede. Alt var det dypeste mørke. Det var ikke frykten for døden som tynget ham. Det var ikke korsets smerte og vanære som var årsak til hans ubeskrivelige sjeleangst. Kristus var den fremste blant dem som lider. Men hans lidelse skyldtes en følsomhet for syndens ondskap. Han visste at når menneskene vendte seg til det onde, ble de blinde for dets avskyelighet. Kristus så hvor fast synden hadde fått tak i menneskehjertet, og hvor få som ville rive seg løs fra dens makt. Han visste at uten Guds hjelp måtte menneskeheten omkomme. Han så store skarer av mennesker som gikk fortapt, mens rikelig hjelp var innenfor rekkevidde.SH 572.4

    All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse. Skylden som hvilte på enhver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds vrede over synd og den fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns sjel med forferdelse.SH 572.5

    Hele sitt liv hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om Faderens barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde forkynt frelse for selv den største av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Jesus i denne tyngste sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten.SH 573.1

    Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Jesus kunne ikke se gjennom gravens porter. Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven som seierherre, eller at Faderen hadde godkjent hans offer. Han fryktet for at synden var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som synderen vil føle når nåden ikke lenger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet. Det som gjorde kalken så bitter og som knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen av synd, den synden som førte Guds vrede over ham fordi han var menneskenes stedfortreder.SH 573.2

    Med undring og forbauselse var englene vitne til Kristi fortvilte sjeleangst. Himmelens hærskarer dekket ansiktene for det skrekkelige syn. Den livløse naturen gav uttrykk for medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann. Solen nektet å se på den fryktelige scenen. Strålene opplyste jorden i full klarhet midt på dagen, da det plutselig så ut som om den hadde sloknet. Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt. “Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time.” Det var ingen solformørkelse eller noen annen naturlig årsak til dette mørket som var så tett som en midnatt uten måne eller stjerner. Det var et mirakuløst vitnesbyrd som Gud gav for å stadfeste og styrke troen hos kommende slekter.SH 573.3

    Gud skjulte sitt nærvær i dette tette mørket. Han gjør mørket til sin bolig og skjuler sin herlighet for menneskers øyne. Gud og hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen var hos sin Sønn, men han åpenbarte seg ikke for ham. Hvis hans herlighet hadde strålt ut fra skyen, ville hver eneste menneskelig tilskuer blitt utslettet. I denne fryktelige stunden måtte Kristus ikke bli trøstet ved Faderens nærvær. “Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg.” 10SH 573.4

    I det tette mørket tilslørte Gud sin Sønns siste menneskelige sjelekval. Alle som så Kristus under hans lidelser, var blitt overbevist om hans guddommelighet. Mennesker som en gang hadde sett dette ansiktet, glemte det aldri. Likesom Kains ansikt uttrykte den skyld som lå på ham som drapsmann, åpenbarte Kristi ansikt uskyld, sinnsro og godhet Guds eget bilde. Men hans anklagere brydde seg ikke om dette himmelske stempel. Gjennom lange, kval fulle timer hadde folkemengden stirret på ham og spottet. Nå ble han i barmhjertighet skjult i Guds kappe.SH 573.5

    Det var som om det hvilte dødsstillhet over Golgata. En navnløs redsel grep menneskemengden som var samlet omkring korset. Forbannelser og hånsord forstummet midt i halvferdige setninger. Menn, kvinner og barn falt nesegrus til jorden. Fra skyen brøt det nå og da frem skarpe lynglimt som opplyste korset og den korsfestede frelser. Prester og rådsherrer, skriftlærde og bødler så vel som pøbelhopen tenkte alle at nå var gjengjeldelsens time kommet. Etter en stund var det noen som hvisket at nå ville Jesus komme ned fra korset. Noen forsøkte å famle seg tilbake til byen, mens de slo seg for brystet og jamret av frykt.SH 574.1

    Ved den niende time forsvant mørket fra folkemengden, mens det fremdeles omhyllet Kristus. Det var et symbol på den sjelekval og redsel som lå så tungt på ham. Ikke noe øye kunne se gjennom det mørket som omgav korset, og ingen kunne trenge gjennom det enda dypere mørke som innhyllet Kristi lidende sjel. Det var som om de heftige lynglimt ble slynget mot ham som hang på korset. Så ropte Jesus med høy røst: “Eli, Eli, lema sabaktani?” Det betyr: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Da det fysiske mørke fortsatt omgav Kristus, var det mange som utbrøt: Himmelens hevn er over ham! Guds vredes lynild blir slynget mot ham fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn! Mange som trodde på ham, hørte hans fortvilte rop, og de mistet alt håp. Hvis Gud hadde forlatt Jesus, hva kunne så hans etterfølgere sette sin lit til?SH 574.2

    Da mørket hevet seg fra Kristi nedtrykte sinn, ble han på ny plaget av fysisk smerte, og han sa: “Jeg tørster.” En av de romerske soldatene følte medlidenhet med Jesus da han så de tørre leppene. Han satte en svamp på en isopstilk, dyppet den i et kar med eddikvin og rakte den opp til Jesus. Men prestene gjorde narr av ham i hans kvaler. Da mørket senket seg over jorden, ble de grepet av frykt. Da deres skrekk stilnet, fryktet de på ny at Jesus skulle unnslippe. De mistolket hans ord: “Eli, Eli, lema sabaktani?” Med besk forakt og hån sa de: “Han roper på Elia.” De unnlot å benytte den siste anledningen til å mildne hans lidelser. “Vent,” sa de, “la oss se om Elia kommer for å redde ham.”SH 574.3

    Guds plettfrie Sønn hang på korset med huden flenget av piskeslag. Hendene som så ofte hadde vært utrakt til velsignelse, var naglet til korstreet. Føttene som så utrettelig hadde vært i virksomhet i kjærlighetens tjeneste, var naglet til trestolpen. Tornene i kronen hadde trengt inn i hodet hans, og de skjelvende leppene var formet til et rop av smerte. Alt dette utholdt han - blodet som dryppet fra hode, hender og føtter, sjelekvalen som pinte hele hans vesen, den ubeskrivelige angsten som fylte hans sjel da Faderens ansikt ble skjult.SH 574.4

    Dette taler til hvert eneste menneske og sier: Det var for deg Guds Sønn fant seg i å bære denne byrde av skyld. For din skyld tilintetgjorde han dødens herredømme og åpnet Paradisets porter. Han som stilte den opprørte sjøen og vandret gjennom bølgenes brenning og brott, han som fikk djevler til å skjelve og drev sykdom på flukt, han som åpnet blinde øyne og kalte de døde tilbake til livet - han gir seg selv på korset som et offer. Og det gjør han fordi han elsker deg! Han som bærer alles synd, må utholde den guddommelige rettferdighets vrede og selv bli gjort til synd for din skyld. 11SH 574.5

    I taushet ventet tilskuerne på at denne fryktelige scenen skulle ta slutt. Solen brøt frem, men korset var fremdeles innhyllet i mørke. Prestene og rådsherrene så innover mot Jerusalem, og de oppdaget at den tette skyen hadde lagt seg over byen og markene omkring. “Rettferds sol”, han som er verdens lys, var i ferd med å trekke sine lysstråler tilbake fra Jerusalem som hadde opplevd så stor en gunst. De skarpe lynstråler fra Guds vrede var nå rettet mot den skjebneramte byen.SH 575.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents