Jerusalems skjebnetime

Jesus løftet hånden - den hånden som så ofte hadde gagnet de syke og lidende. Han rakte den ut mot den ulykkelige byen, og med en stemme som brast av sorg, utbrøt han: “Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!” Her stanset han og unnlot å si det Jerusalem kunne ha vært hvis folket der hadde tatt imot den hjelp som Gud ønsket å gi - den gaven som var hans kjære Sønn.SH 433.2

Hvis Jerusalems innbyggere hadde visst det som var deres forrett å kunne vite, og hadde aktet på det lyset som himmelen hadde sendt, kunne byen stått frem i sin prakt og velstand som rikenes dronning og fri i kraft av sin gudgitte styrke. Ingen soldater ville stått ved dens porter, ingen romerske faner ville ha vaiet på dens murer. Den lykkelige skjebne som Jerusalem ville vært velsignet med, om byen hadde tatt imot sin frelser, steg opp for Guds Sønn. Han så at den kunne ha blitt helbredet for sin sykdom, utfridd fra trelldom og grunnfestet som verdens mektige hovedstad. Fra dens murer ville fredens duer ha fart ut til alle nasjoner. Den ville ha blitt verdens strålende diadem.SH 433.3

Men det strålende bildet av hva Jerusalem kunne ha blitt, svinner bort for Kristi blikk. Han er klar over byens situasjon under det romerske åk, under Guds mishag - dømt til å lide gjengjeldelsens dom. Jesus fortsetter sin avbrutte veklage: “Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.”SH 433.4

Kristus kom for å frelse Jerusalem og alle som bodde der. Men fariseernes stolthet, hykleri, avindsyke og ondskap hadde hindret ham fra å fullføre sitt forsett. Han visste om den fryktelige gjengjeldelse som ville ramme den dødsdømte byen. Han så Jerusalem kringsatt av krigshærer. De beleirede innbyggerne ble drevet til sult og død. Mødre spiste sine egne barn, mens både foreldre og barn snappet den siste matbit fra hverandre. Sultens kvaler berøvet dem all naturlig hengivenhet overfor hverandre.SH 433.5

Han så at jødenes stahet, slik den kom til syne ved at de forkastet hans frelse, også ville få dem til å nekte å overgi seg til invasjonshæren. Han så at Golgata, der han skulle bli korsfestet, var dekket med kors så tett som trærne i en skog. Han så de ulykkelige innbyggerne som ble torturert på pinebenken og da de ble korsfestet. De skjønne palassene var ødelagt. Templet lå i ruiner, og av de massive murene skulle det ikke bli stein tilbake på stein. Byen selv ble pløyd til en åker. Det var derfor ikke underlig at Jesus gråt i angst og kval over det fryktelige synet.SH 434.1

Jerusalem hadde vært hans hjertebarn. Som en ømhjertet far sørger over sin villfarne sønn, gråt Jesus over den kjære byen. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? Hvordan skal jeg kunne se deg gå til grunne? Må jeg la deg fare så du kan fylle ditt ugudelighets beger? Et menneske er så verdifullt at verdener blir uten betydning sammenlignet med det. Men her skulle et helt folk gå til grunne! Når den dalende solen ikke lenger var synlig på himmelen, ville Jerusalems nådedag være slutt.SH 434.2

Mens prosesjonen stod der på toppen av Oljeberget, var det enda ikke for sent for Jerusalem å vende om. Barmhjertighetens engel var da i ferd med å stige ned fra den gylne tronen og gi plass for rettferdighet og dommen som ventet. Men i barmhjertighet og kjærlighet gikk Jesus enda i forbønn for Jerusalem som hadde hånet hans nåde, foraktet hans advarsler, og som nå holdt på å flekke sine hender med hans blod. Hvis Jerusalem bare ville vende om, var det enda ikke for sent.SH 434.3

Mens de siste stråler fra den dalende solen fremdeles opplyste både tempel, tårn og spir, ville kanskje en eller annen god engel lede byen inn i Kristi kjærlighet og avverge dens dom? Vakre, vanhellige by som hadde steinet profetene, forkastet Guds Sønn og ved sin ubotferdighet låst seg fast i trelldommens lenker - din nådedag er nesten slutt!SH 434.4

Likevel taler Guds Ånd fremdeles til Jerusalem. Før dagen er slutt, lyder enda et vitnesbyrd om Kristus. Det høres en røst av vitner som svar på kallet fra fortidens profeter. Hvis Jerusalem vil høre kallet, hvis byen vil ta imot ham som nå går inn gjennom dens porter, kan den ennå bli reddet.SH 434.5