Anklaget for sabbatsbrudd

Mannen som var blitt helbredet, var overlykkelig over å treffe sin velgjører. Ettersom han ikke var klar over fiendskapet mot Jesus, fortalte han fariseerne som hadde utspurt ham, at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. “Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham.”SH 141.5

Jesus ble stilt frem for Rådet for å svare på anklagen om sabbatsbrudd. Hadde jødene på denne tiden vært et selvstendig folk, ville en slik anklage vært nok til å få ham dødsdømt. Men fordi de var underlagt romerne, var dette ikke mulig. Jødene hadde ikke myndighet til å dømme noen til døden, og de anklager som var rettet mot Jesus, ville ikke ha noen vekt ved en romersk domstol. Det var imidlertid andre ting de håpet å oppnå. På tross av deres anstrengelser for å motarbeide Jesu virksomhet, vant han en større innflytelse over folket enn de selv hadde, tilmed i Jerusalem.SH 142.1

Mange som ikke interesserte seg for rabbinernes ordgyteri, følte seg tiltrukket av Jesu undervisning. De forstod det han talte om, og det varmet og trøstet dem. Han talte om Gud som en øm far, ikke som en hevnende dommer, og han gjenspeilte Guds bilde i sitt eget liv. Hans ord var som balsam for et såret sinn. Både ved sine ord og sine barmhjertighetsgjerninger brøt han den knugende makt de gamle tradisjoner og menneskelagde påbud øvde, og fremholdt Guds kjærlighet i dens grenseløse fylde.SH 142.2

I en av de tidligste profetier om Kristus er det skrevet: “Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.”3 Folk flokket seg omkring Jesus. Med et åpent og velvillig sinn tok de imot budskapet om Guds kjærlighet og godhet heller enn de strenge seremonier som prestene krevde. Hvis ikke prestene og rabbinerne hadde lagt seg imellom, ville Jesu lære ha ført til en reformasjon som verden aldri har opplevd maken til. Men for å holde på sin egen makt bestemte disse lederne seg for å ødelegge Jesu innflytelse.SH 142.3

Å stevne ham for Rådet og åpent fordømme hans lære ville bidra til det, for folket hadde fremdeles stor aktelse for sine religiøse ledere. Den som våget å forkaste rabbinernes krav eller forsøkte å lette de byrdene de hadde lagt på folket, ble ansett som skyldige, ikke bare i gudsbespottelse, men også i forræderi. På dette grunnlag håpet rabbinerne å vekke mistanke mot Jesus. De fremstilte ham som en som prøvde å fjerne grunnfestede skikker, og på den måten splitte folket. Dette ville bane vei for en fullstendig undertrykkelse under romerne.SH 142.4

Men de planer som rabbinerne arbeidet så ivrig for å sette ut i livet, stammet fra et annet råd enn det jødiske sanhedrin. Da det ikke lyktes Satan å overvinne Kristus i ødemarken, satte han all kraft inn på å motarbeide ham i hans virksomhet for om mulig å sette stopper for hans misjon. Det han ikke kunne oppnå ved direkte, personlig anstrengelse, bestemte han seg for å gjennomføre ved list.SH 142.5

Så snart Satan hadde trukket seg tilbake etter kampen i ødemarken, ble han og de sammensvorne englene hans enige om en plan som gikk ut på å forblinde jødefolkets sinn enda mer så de ikke skulle kjenne sin gjenløser. Han planla å virke gjennom sine menneskelige redskaper i den religiøse verden ved å gjennomsyre dem med sitt eget fiendskap mot sannhetens forkjemper. Han ville få dem til å forkaste Kristus og gjøre hans liv så bittert som mulig for å få ham til å bli mismodig i sin gjerning. Slik ble Israels ledere redskaper for Satan i kampen mot Kristus.SH 144.1

Jesus var kommet for å “gjøre loven stor og herlig”. Han skulle ikke forminske lovens verdighet, men opphøye den. Bibelen sier: “Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.”4 Han var kommet for å frigjøre sabbaten for de byrdefulle kravene som hadde gjort den til en forbannelse i stedet for en velsignelse.SH 144.2

Derfor valgte han å utføre helbredelsesunderet ved Betesda på en sabbat. Han kunne like godt ha helbredet den syke mannen på en hvilken som helst annen dag i uken. Eller han kunne ha gjort ham frisk uten å pålegge ham å bære båren sin bort. Men det ville ikke gitt ham den anledningen han ønsket. En klok hensikt lå til grunn for hver handling i Kristi liv på jorden. Alt han gjorde, var betydningsfullt i seg selv og ved den undervisning det brakte. Blant de syke ved dammen valgte han ut det verste tilfellet som han utøvde sin helbredende kraft på. Siden bad han mannen bære sengen gjennom byen for å kunngjøre hvor store ting som var skjedd med ham. Dette ville fremkalle spørsmålet om hva som var lovlig å gjøre på sabbaten, og åpne veien for ham til å fordømme jødenes byrdefulle regelverk når det gjaldt Herrens dag, og til å erklære deres tradisjoner for verdiløse.SH 144.3

Jesus sa til dem at å hjelpe de syke var i samsvar med loven om sabbaten. Det var også i harmoni med englenes tjeneste, for hele tiden stiger de ned og opp mellom himmelen og jorden for å hjelpe lidende mennesker. Jesus sa: “Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.” Alle dager tilhører Gud, og han bruker dem til å utføre sine planer for menneskeheten. Hvis jødenes tolkning av loven var riktig, har Gud tatt feil når han har styrket og oppholdt alt levende helt siden jorden ble skapt. Så måtte han som uttalte at alt han hadde gjort, var godt, og som innstiftet sabbaten til minne om at skaperverket var fullendt, sette punktum for sitt arbeid og stanse universet som alltid er i bevegelse.SH 144.4

Skulle Gud forby solen å utføre sin oppgave på sabbaten, så dens livgivende stråler ikke lenger varmet jorden og gav plantelivet næring? Skulle universet stå stille på den hellige dagen? Skulle han gi befaling til bekkene om å la være å vanne skog og mark og by bølgene å stoppe den uopphørlige flo og fjære? Skulle hveten og havren stanse sin vekst, og fruktklasen vente med å bli moden? Skulle trærne og blomstene ikke skyte knopper eller blomstre på sabbaten? I så fall ville menneskene gå glipp av markens grøde og de velsignelser som er til glede i livet.SH 144.5

Naturen må fortsette sin uforanderlige kurs. Gud kunne ikke holde sin hånd tilbake et øyeblikk uten at menneskene ville falle i avmakt og dø. Menneskene har også en gjerning å gjøre på denne dagen. De nødvendige ting i livet må ivaretas. De syke må pleies og behovet hos dem som er i nød, må avhjelpes. Den som forsømmer å lindre lidelser på sabbaten, vil ikke bli holdt skyldfri. Guds hellige hviledag ble til for menneskets skyld, og barmhjertighetsgjerninger er i full harmoni med denne hensikten. Gud ønsker ikke at hans skapninger skal lide smerte en eneste time, når den kan lindres på sabbaten eller på hvilken som helst annen dag.SH 144.6

Forventningene til Gud er tilmed større på sabbaten enn på andre dager. Hans folk forlater da sitt vanlige arbeid, og bruker tiden til stille ettertanke og tilbedelse. De ber ham om mer enn på andre dager. Da krever de hans spesielle oppmerksomhet og hans største velsignelser. Gud venter ikke på at sabbaten skal ta slutt før han svarer på disse bønner. Himmelens virksomhet stanser aldri, og menneskene burde aldri unnlate å gjøre godt. Sabbaten er ikke bestemt til å være en tid i uvirksomhet.SH 145.1

Loven forbyr verdslig virksomhet på Herrens hviledag. Det arbeid som man får sitt daglige utkomme fra, må opphøre. Ikke noe arbeid for verdslig fornøyelse eller vinning er tillatt på den dagen. Likesom Gud opphørte med sin skapergjerning og hvilte på sabbatsdagen og velsignet den, skal menneskene forlate dagliglivets sysler og vie disse hellige timer til sunn hvile, tilbedelse og gode gjerninger. Kristi gjerning med å helbrede de syke var i fullkommen samklang med loven. Den var til ære for sabbaten.SH 145.2