Den andre bønnekampen

Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten “som bloddråper til jorden”. Sypressene og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper kjempet alene mot mørkets makter.SH 520.4

Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: “Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.”SH 522.1

Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem, for de forstod ikke hans sjelekval: “Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.”5SH 522.2