Pint av samvittighetsnag

Den synd Herodes hadde begått, stod alltid for ham. Han prøvde stadig å finne lindring for anklagene fra en skyldig samvittighet. Hans tillit til Johannes var urokket. Når han tenkte på hans selvfornektende liv, hans inntrengende, alvorlige formaninger og hans sunne skjønn som rådgiver, og så tenkte på hvordan Johannes døde, fant han ingen ro. Når han var opptatt med statens styre og stell, og når han tok imot ære og hyllest, viste han et smilende ansikt og en verdig opptreden. Men han skjulte et hjerte som var fullt av angst, som alltid var tynget av frykt for at det hvilte en forbannelse over ham.SH 159.3

Herodes var dypt grepet av uttalelser fra Johannes om at ikke noe kan skjules for Gud. Han var overbevist om at Gud var til stede overalt, at han hadde vært vitne til drikkegildet i festsalen og hørt befalingen om å halshogge Johannes. Han var også overbevist om at Gud hadde sett hvordan Herodias frydet seg og hvordan hun vanæret sin refsers avhogde hode. Mye av det Johannes hadde sagt, talte nå enda tydeligere til hans samvittighet enn da røsten lød i ødemarken.SH 159.4

Da Herodes hørte om Kristi gjerninger, ble han dypt bekymret. Han tenkte at Gud hadde reist Johannes opp fra de døde og sendt ham ut med enda større makt til å fordømme synd. Han var i stadig frykt for at Johannes ville hevne sin død ved å nedkalle dommen over ham og hans hus. Herodes høstet det som Gud hadde sagt ville bli følgen av å gå på syndens vei - “et skjelvende hjerte, sviktende syn og en motløs sjel. Ditt liv skal henge i en tynn tråd. Dag og natt skal du leve i angst og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: “Bare det var kveld!” Og om kvelden: “Bare det var morgen!” Slik angst skal du kjenne i ditt hjerte, og så forferdelig er det du får se”. 8 Synderens egne tanker er hans anklagere. Ingen tortur kan være mer pinefull enn brodden av en skyldtynget samvittighet. Den gir ikke ro dag eller natt.SH 159.5