Maria håper og frykter

Her traff han igjen sin mor som han hadde vært borte fra en tid. Maria hadde hørt om det som fant sted da Jesus ble døpt i Jordan, for ryktene om dette var nådd til Nasaret. På ny hadde dette minnet henne om de hendelser hun i så mange år hadde gjemt i sitt hjerte. I likhet med hele Israel var Maria dypt grepet av døperen Johannes' virksomhet. Hun husket meget godt den profetien som ble gitt ved hans fødsel. Hans forbindelse med Jesus vakte igjen håp hos henne. Men hun hadde også hørt om Jesu hemmelighetsfulle ferd ut i ødemarken, og hun følte seg nedtrykt av urolige forutanelser.SH 96.3

Fra den dagen da Maria hørte engelens kunngjøring hjemme i Nasaret, tok hun omhyggelig vare på hvert vitnesbyrd om at Jesus var Messias. Hans edle og uselviske liv var for henne en forsikring om at han ikke kunne være noen annen enn ham som Gud hadde sendt. Likevel opplevde hun også tvil og skuffelser, og hun lengtet etter den tiden da hans herlighet skulle bli åpenbart. Døden hadde skilt henne fra Josef, som sammen med henne hadde kjennskap til det hemmelighetsfulle ved Jesu fødsel. Nå fantes det ingen som hun kunne betro sin frykt og sine forhåpninger til.SH 96.4

De siste to månedene hadde vært en svært sorgfull tid, for hun hadde vært skilt fra Jesus som alltid hadde vært til trøst for henne. Ofte grunnet hun på Simeons ord: “Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.”1 Hun husket de tre dager i frykt da hun var redd at hun hadde mistet Jesus for alltid. Med angst ventet hun på at han skulle komme tilbake.SH 97.1

Ved bryllupsfesten treffer hun ham igjen som den samme ømme og pliktoppfyllende sønnen. Likevel er han ikke helt den samme. Ansiktet er forandret. Det er merket av kampen i ødemarken, og et nytt uttrykk av verdighet og kraft vitner om hans himmelske misjon. Sammen med ham er en gruppe unge menn som ærbødig følger ham med øynene, og som kaller ham mester. Disse følgesvennene forteller Maria hva de har sett og hørt under dåpen og på andre steder. Til slutt sier de: “Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven.”2SH 97.2

Gjestene samles, og mange synes å være sterkt opptatt av et eller annet. En undertrykt spenning gjennomtrenger selskapet. Små grupper samtaler ivrig, men dempet, og undrende blikk blir rettet mot Marias sønn. Da Maria hørte hva disiplene sa om Jesus, ble hun glad fordi hennes langvarige forhåpninger ikke hadde vært forgjeves. Likevel hadde hun vært mer enn menneskelig om denne hellige gleden ikke hadde vært blandet med en kjærlig mors naturlige stolthet. Da hun så de mange blikk som var rettet mot Jesus, lengtet hun etter å få ham til å bevise overfor selskapet at han virkelig var Guds utvalgte. Hun håpet at det måtte gi anledning for ham til å utføre et mirakel.SH 97.3

På den tiden var det skikk 'at bryllupsfesten varte i flere dager. Ved denne anledningen viste det seg at beholdningen av vin var brukt opp før festen var slutt. Dette ble årsak til stor forlegenhet og bekymring. Det var ikke vanlig å være uten vin ved festlige anledninger, for mangel på vin kunne oppfattes som manglende gjestfrihet.SH 97.4

Som slektning av brudeparet hadde Maria hjulpet til med å forberede festen, og nå vendte hun seg til Jesus og sa: “De har ikke mer vin.” Disse ordene var et vink om at han kunne skaffe det de behøvde. Men Jesus svarte: “Kvinne, hva har du med mitt å gjøre? ... Min time er ennå ikke kommet.”SH 97.5

Selv om dette svaret kan synes kort og avmålt, var det ikke uttrykk for kulde eller uhøflighet. Jesu måte å snakke til sin mor på var i samsvar med østerlandsk skikk. Den ble brukt overfot personer som en ønsket å vise aktelse. Hver handling i Kristi liv på jorden stemte overens med det mønster han selv hadde gitt: “Du skal hedre din far og din mor.”3 Da Jesus på korset for siste gang viste ømhet overfor sin mor, tiltalte han henne på samme måte. Han overlot henne da til den disippelen han elsket mest. Den kjærlighet som kom til uttrykk i stemmen, blikket og handlemåten hans både ved bryllupsfesten og på korset, viste hva disse ordene betydde.SH 97.6

Da hemmeligheten ved Kristi livsgjerning begynte å gå opp for ham under besøket i templet da han var barn, sa han til Maria: “Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”4 Disse ordene anslo grunntonen i hele hans liv og virksomhet. Alt annet var underordnet hans gjerning, det store gjenløsningsverket som han var kommet til verden for å utføre. Nå gjentok han dette.SH 98.1

Maria kunne lett ha ment at hennes slektskapsforhold til Jesus gav henne rett til å stille visse krav til ham, og at hun i noen grad også hadde rett til å veilede ham i hans gjerning. I tretti år hadde han vært en kjærlig og lydig sønn, og hans kjærlighet var uforandret. Men nå måtte han være i sin Fars gjerning. Som Den Høyestes Sønn og verdens frelser måtte han ikke la noe jordisk bånd hindre ham i hans tjeneste eller påvirke hans handlemåte. Han måtte stå fritt til å gjøre Guds vilje. Dette gjelder også for oss. Guds krav er hevet endog over menneskelige slektskapsforhold. Ingen jordisk tiltrekning må lede oss bort fra den stien han ber oss å følge.SH 98.2

Det eneste håp om frelse for vår falne slekt er i Kristus. Maria kunne finne frelse bare gjennom Guds lam. I seg selv eide hun ingen fortjeneste, og hennes slektskap med Jesus brakte henne ikke i noe annerledes åndelig forhold til ham enn det som gjelder et hvilket som helst annet menneske. Dette kommer til uttrykk i Jesu ord. Han klargjør forskjellen mellom sitt forhold til henne som Menneskesønnen og som Guds Sønn. Slektskapsbåndet mellom dem stilte henne ikke på like fot med ham.SH 98.3

Ordene “min time er ennå ikke kommet”, sikter til den kjensgjerning at enhver handling i Kristi liv på jorden skjedde for å oppfylle den planen som hadde eksistert fra evighet av. Før han kom til jorden, lå denne planen klar, og den var fullkommen i alle detaljer. Under sin vandring blant mennesker ble han ledet skritt for skritt etter sin Fars vilje. Han nølte ikke med å handle på den fastsatte tiden, og med den samme lydige holdning ventet han til tiden var inne.SH 98.4

Da Jesus sa til Maria at hans time enda ikke var kommet, svarte han på den tanken hun ikke hadde satt ord på. Det gjaldt den forventning hun og jødefolket for øvrig kjelte for. Hun håpet at han ville åpenbare seg som Messias og overta Israels trone. Men tiden var ikke inne. Det var som “en smertenes mann, vel kjent med sykdom” at Jesus hadde valgt å dele menneskehetens lodd - ikke som konge.SH 98.5

Selv om Maria ikke hadde en riktig oppfatning av Kristi misjon, stolte hun ubetinget på ham, og Jesus lønnet henne for dette. Det var for å anerkjenne Marias tillit og for å styrke disiplenes tro at det første mirakel ble utført. Disiplene ville komme til å møte mange og store fristelser til å vise vantro. Profetiene hadde gjort det klart og ugjendrivelig at Jesus var Messias. Disiplene ventet at de religiøse lederne ville ta imot ham med en tillit som var enda større enn deres egen. Blant folket forkynte de Kristi underfulle gjerninger og sin egen tillit til hans misjon. Men de ble forbauser og bittert skuffet over den vantro, den dypt rotfestede fordom og det fiendskap mot Jesus som prestene og rabbinerne la for dagen. Jesu første mirakel styrket disiplene til å trosse denne motstand.SH 99.1

Maria lot seg ikke på noen måte bringe ut av fatning av Jesu ord. Hun sa til dem som vartet opp ved bordet: “Det han sier dere, skal dere gjøre.” Slik gjorde hun hva hun kunne for å berede veien for Kristi gjerning.SH 99.2