“Han skal vokse, jeg skal avta”

Nå så han at popularitetens tidevann var i ferd med å trekke seg tilbake fra ham selv til Jesus. Folkeskarene omkring ham ble mindre dag for dag. Da Jesus kom fra Jerusalem til traktene ved Jordan, strømmet folk til for å høre ham. Tallet på etterfølgere vokste hele tiden, og mange kom for å bli døpt. Jesus døpte ikke selv, men lot disiplene utføre handlingen. På den måten godkjente han den misjon hans forløper var kalt til. Men Johannes' disipler så med misunnelse på Jesu voksende popularitet. De stod ferdige til å kritisere hans gjerning, og det varte ikke lenge før de fant en anledning. Det ble uenighet mellom dem og jødene om dåpen var et gagnlig middel til å rense sjelen for synd. De hevdet at Jesu dåp var vesentlig forskjellig fra Johannes' dåp. Snart kom de i ordstrid med Jesu disipler om ordlyden som burde brukes under dåpshandlingen. Og endelig gjaldt striden om Jesus i det hele tatt hadde rett til å døpe.SH 122.2

De kom til Johannes med sine problemer og sa: “Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.” Slik prøvde Satan å friste Johannes. Selv om Johannes snart var ferdig med sin gjerning, var det fremdeles mulig for ham å hindre Kristi virksomhet. Hvis han hadde følt medlidenhet med seg selv og gitt uttrykk for sorg eller skuffelse over å bli gjort overflødig, ville han ha sådd splidens frø og tilskyndet til misunnelse. På den måten kunne han i høy grad hindret evangeliets fremgang.SH 122.3

Av naturen hadde Johannes de feil og svakheter som er felles for alle mennesker, men Guds kjærlighet hadde forvandlet ham. Han levde i en atmosfære som ikke var ødelagt av egoisme og ærgjerrighet, og var høyt hevet over misunnelsens smitte. Han viste ingen forståelse for disiplenes misnøye. I stedet viste han hvor klart han forstod sitt eget forhold til Messias, og hvilken glede han kjente ved å motta ham som han hadde beredt veien for.SH 123.1

Han sa: “Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme.” Johannes fremstilte seg selv som vennen som er budbærer mellom de to som er forlovet, og som forbereder bryllupet. Når brudgommen hadde fått sin brud, var vennens oppgave fullført. Han hadde medvirket til foreningen av de to, og nå gledet han seg over deres lykke. Johannes var blitt kalt til å lede folket til Jesus. For ham var det en glede å være vitne til at Jesu gjerning hadde fremgang. Han sa: “Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.”SH 123.2

Med troen festet på Jesus hadde Johannes nådd frem til fullstendig selvfornektelse. Han prøvde ikke å dra mennesker til seg selv, men ville løfte deres tanker høyere og stadig høyere, inntil de dreide seg om Guds lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ødemarken. Med glede fant han seg nå i å leve stille og tilbaketrukket for at alles øyne skulle være vendt mot livets lys.SH 123.3