Bøyd under all verdens synd

Jesus hadde hatt en alvorlig samtale med disiplene og hadde undervist dem om mange ting. Men da han nærmet seg Getsemane, ble han merkverdig taus. Han hadde ofte vært på dette stedet for å kunne være i stille ettertanke og bønn. Men aldri før hadde han vært så sorgtung som denne natten da han skulle kjempe sin siste kamp. Gjennom hele sitt liv på jorden hadde han vært i Guds nærhet. Når han kom i konflikt med mennesker som var inspirert av Satans ånd, kunne han si: “Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.”1 Men nå så det ut som han var blitt utestengt fra Guds nærhet som holdt ham oppe. Nå ble han regnet blant overtredere. Han måtte bære skylden for den falne menneskehet. All vår synd måtte legges på ham som selv var uten synd. Så fryktelig er synden for ham, og så tung er byrden av skyld han må bære, at han blir fristet til å frykte for at den for alltid vil lukke ham ute fra Faderens kjærlighet. Under følelsen av hvor forferdelig Guds vrede er overfor overtredelse, utbryter han: “Min sjel er tynget til døden av sorg.”SH 517.2

Som de nærmet seg hagen, la disiplene merke til den forandring som skjedde med Mesteren. Aldri før hadde de sett ham så sorgtung og taus. Etter hvert som han gikk videre, ble han stadig mer sorgfull. Likevel våget de ikke å spørre ham om grunnen. Han vaklet som om han holdt på å falle. Da de nådde frem til hagen, så disiplene seg ivrig om etter stedet der han pleide å være alene for å hvile. Hvert eneste skritt han nå tok, var besværlig. Han stønnet høyt som om han led under presset av en forferdelig byrde. De som var med ham, måtte støtte ham to ganger, ellers ville han ha falt om.SH 517.3

Ved inngangen til hagen etterlot Jesus alle disiplene unntatt tre, og påla dem å be for seg selv og for ham. Sammen med Peter, Jakob og Johannes gikk han bort til et mer ensomt sted. Disse tre disiplene var Jesu mest fortrolige venner. De hadde sett hans herlighet på Forklarelsens berg. De hadde sett Moses og Elia i samtale med ham, og de hadde hørt røsten fra himmelen.SH 518.1

I sin siste store kamp ønsket Jesus nå å ha dem i nærheten. Ofte hadde de tilbrakt natten sammen med ham på dette stedet. Etter at de hadde våket og bedt en stund, pleide de sove uforstyrret et lite stykke fra ham. De sov til han vekket dem om morgenen for en ny dags virksomhet. Men nå ønsket han at de skulle tilbringe natten sammen med ham i bønn. Likevel kunne han ikke holde ut tanken på at de skulle være vitne til den sjeleangst han måtte gjennomgå. “Bli her og våk med meg,” sa han.SH 518.2