“Stille! Vær rolig”

Plutselig trenger et lynglimt gjennom mørket, og de ser Jesus som ligger og sover uforstyrret av stormen. Forundret og i fortvilelse roper de: “Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” Hvordan kan han hvile så fredfullt mens de er i fare og kjemper for livet?SH 247.5

Deres rop vekker Jesus. Idet det skarpe lynglimtet gjør ham synlig, ser de himmelens fred i ansiktet hans. Blikket hans uttrykker selvforglemmende, øm kjærlighet. Vendt mot ham roper de av all kraft: “Herre, frels! Vi går under!” Aldri har noe menneske upåaktet sendt opp dette ropet. Idet disiplene griper årene for å gjøre en siste anstrengelse, reiser Jesus seg opp. Han står midt mellom disiplene mens stormen raser, bølgene slår inn over dem, og lynglimtene lyser opp ansiktet hans. Han løfter armene, som så mange ganger hadde vært opptatt med barmhjertighetshandlinger, og sier til den opprørte sjøen: “Stille! Vær rolig!”SH 247.6

Stormen stilner. Bølgene faller til ro, skyene forsvinner og stjernene stråler frem. Båten driver rolig på den stille sjøen. Jesus snur seg mot disiplene og spør med sorg i stemmen: “Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?”SH 247.7

Det ble tyst blant disiplene. Ikke engang Peter forsøkte å gi uttrykk for den ærefrykt han følte. Båtene som hadde lagt ut for å følge med Jesus, hadde vært i fare, og de som hadde vært om bord, var grepet av redsel og fortvilelse. Men Jesu befaling brakte ro midt i all forvirringen.SH 247.8

Den ville stormen hadde drevet båtene nært sammen, og alle så miraklet. I stillheten som fulgte, ble all frykt glemt. De hvisket seg imellom: “Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.”SH 248.1