Guds forsikring og anerkjennelse

Jesu blikk synes å trenge gjennom himmelen mens han utøser sin sjel i bønn. Han kjenner godt til hvordan synden har forherdet menneskene, og han vet hvor vanskelig det vil være for dem å forstå hans misjon og ta imot frelsens gave. Derfor trygler han sin Far om kraft til å overvinne deres vantro, bryte de slavelenker som Satan har bundet dem med, og overvinne ødeleggeren på deres vegne. Han ber om et uttrykk for at Gud vil ta imot menneskeheten i sin Sønns person.SH 71.1

Aldri før har englene lyttet til en slik bønn. De er ivrige etter å kunne bringe sin kjære leder et budskap med forsikring og trøst. Men nei, Faderen vil selv svare på sin Sønns inderlige bønn. Strålene fra hans herlighet kommer direkte fra hans trone. Himmelen åpner seg, og en duelignende skikkelse av det reneste lys daler ned over Jesu hode - et passende symbol på ham, den saktmodige og ydmyke.SH 71.2

I den veldige folkemassen ved Jordan var det få utenom Johannes som oppfattet det himmelske syn. Men Guds nærvær gjorde at folkemengden var preget av hellig høytid. Folk stod tause med blikket festet på Jesus. Hans skikkelse var innhyllet i det lyset som alltid omgir Guds trone. Ansiktet var vendt oppover, og det var forklaret slik som de aldri før hadde sett et menneskes ansikt. Fra himmelen hørtes en røst som sa: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.”SH 71.3

Dette utsagn med Guds bekreftelse ble gitt for å inspirere troen hos dem som var vitne til det som skjedde, og for å styrke Jesus til hans misjon. Til tross for at en skyldig verdens synder var lagt på Kristus, og tross den ydmykelse at han tok på seg vår falne natur, erklærte røsten fra himmelen at han var Guds egen Sønn.SH 71.4

Johannes ble dypt beveget da han så Jesus bøye seg i bønn og med tårer trygle om å bli godtatt av sin Far. Idet Guds herlighet omsluttet Jesus, og røsten hørtes fra himmelen, var Johannes klar over at det var tegnet som Gud hadde lovt. Han visste at den han hadde døpt, var verdens gjenløser. Den Hellige Ånd hvilte over ham, og han pekte på Jesus og utbrøt: “Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.”SH 71.5

Ingen av dem som hørte på, og selv ikke han som uttalte ordene, skjønte betydningen av uttrykket “Guds lam”. På Moria-fjellet hadde Abraham hørt at sønnen spurte: “Du far! ... hvor er lammet som vi skal ofre?” Og han hadde svart: “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.”1SH 71.6

Den væren som ved guddommelig forsyn var skaffet til veie i Isaks sted, var for Abraham et symbol på ham som skulle dø for menneskenes synder. Gjennom Jesaja gjorde Den Hellige Ånd bruk av det samme bilde da han profeterte om forløseren: “Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes.” Og “skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham”.2 Men Israels folk hadde ikke forstått innholdet i dette. Mange av dem betraktet ofringen nesten på samme måte som hedningene så på sine ofre - som gaver de kunne formilde Guddommen med. Gud ville lære dem at det som forsoner dem med ham, kommer fra hans egen kjærlighet.SH 72.1

Ordene som ble sagt til Jesus ved Jordan: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i,” omfatter hele menneskeheten. Gud talte til Jesus som vår stedfortreder. Tross alle våre synder og svakheter blir vi ikke vraket som verdiløse. Men vi skulle være “til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn”.3SH 72.2

Den herlighet som hvilte over Jesus, er et pant på Guds kjærlighet til oss. Den sier oss noe om kraften som finnes i bønn, hvordan den menneskelige stemme kan nå Guds øre, og våre begjæringer bli mottatt i himmelen: På grunn av synden ble jorden skilt fra himmelen og fremmedgjort for samfunnet med den. Men Jesus har på ny forent den med herlighetens rike. Hans kjærlighet omslutter menneskene, og den når opp til den høyeste himmel. Det lyset som gjennom de åpne portene falt på Jesu hode, vil også falle på oss når vi ber om hjelp til å stå imot fristelse. Den røsten som talte til ham, sier til hver troende: Dette er mitt elskede barn; som jeg har behag i.SH 72.3

“Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.” Vår frelser har åpnet veien. Nå kan de mest syndige, de mest trengende, de mest undertrykte og foraktede få adgang til Faderen. Alle kan få et hjem i de boliger som Jesus gikk bort for å gjøre i stand. “Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen. kan åpne: ... Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan. stenge.”4 Matt.3,13-17; Mark .1,9-11; Luk 3,21.22SH 72.4