Jesus og den samaritanske kvinnen

Da Jesus satt ved brønnen, var han utmattet av sult og tørst. Vandringen helt fra morgenen av hadde vært lang. Nå satt han i den hete middagssolen. Han følte tørsten enda sterkere ved tanken på det kjølige, forfriskende vannet som var så nært. Likevel var det utilgjengelig, for han hadde hverken tau eller vannkrukke, og brønnen var dyp. Han var stilt under menneskelige kår, og måtte vente på at noen skulle komme og dra opp vann.SH 126.3

En kvinne fra Samaria nærmet seg. Tilsynelatende uten å legge merke til ham fylte hun krukken sin med vann. Da hun snudde seg for å gå, bad Jesus henne om å få noe å drikke. En slik gunst ville ingen avslå å yte. I Østen blir vannet kalt “Guds gave”. Å tilby en tørst vandringsmann noe å drikke ble ansett for å være en så hellig plikt at araberne i ørkenen ville ta en omvei for å kunne utføre den.SH 126.4

Hatet mellom jøder og samaritanere avholdt kvinnen fra å tilby Jesus en vennlighet, men han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som har sitt opphav i den guddommelige kjærlighet, bød han om en gunst i stedet for å tilby en. Tilbudet om en vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit vekker tillit. Himmelens konge kom til dette utstøtte menneske og bad henne om en tjeneste. Han som skapte havet og hersker over vannene i det store dyp, som åpnet kildene i jordens indre, satt nå og hvilte ut ved Jakobs brønn. Han var avhengig av vennlighet fra en fremmed, selv om det bare gjaldt litt vann å drikke.SH 127.1