Ikke oppheve, men oppfylle

Fariseerne var stolte av sin lydighet mot loven. Likevel hadde de så lite kjennskap til dens prinsipper i det praktiske hverdagsliv at Jesu ord for dem lød som kjetteri. Når han fjernet alt som skjulte sannheten, mente de at han fjernet selve sannheten. De hvisket seg imellom at han var likegyldig med loven. Han leste deres tanker og svarte dem med å si:SH 224.4

“Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” Her tilbakeviser Jesus fariseernes anklage. Hans misjon til verden var å forsvare de hellige krav i den loven som de beskyldte ham for å sette til side. Hvis Guds lov kunne bli forandret eller opphevet, ville Kristus ikke ha behøvd å lide følgene av våre overtredelser. Han kom for å forklare lovens forhold til menneskene og illustrere dens innhold ved sitt eget liv.SH 224.5

Gud har gitt oss sine hellige bud fordi han elsker menneskene. For å verne oss mot følgene av overtredelse åpenbarer han rettferdighetens prinsipper. Loven er et uttrykk for Guds tanke. Når den blir mottatt i Kristus, blir den vår tanke. Den løfter oss opp over naturlige ønskers og tilbøyeligheters makt, og over fristelser som leder til synd. Gud vil at vi skal være lykkelige. Han gav oss sine bud for at vi skulle finne glede i å etterleve dem. Da Jesus ble født, sang englene: “Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!”8 De forkynte prinsippene i den loven han var kommet for å gjøre stor og herlig.SH 225.1

Da loven ble forkynt fra Sinai, gjorde Gud sin hellige natur kjent for menneskene så de kunne se kontrasten mellom ham og deres egen syndighet. Loven ble gitt for å overbevise dem om synd og for å vise at de trengte en frelser. Det ville den gjøre når Den Hellige Ånd fikk innpass i hjertet. Dette er fremdeles lovens oppgave. I Kristi liv blir lovens prinsipper klargjort. Når Guds Hellige Ånd rører ved hjertet, vil Kristi lys åpenbare vår trang til hans rensende blod og til å bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet. Da er loven fremdeles et middel til å føre oss til Kristus, slik at vi kan bli rettferdiggjort ved troen. “Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter.”9SH 225.2

“Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd.” Solen som skinner, og jorden vi står på, er Guds vitner om at hans lover uforanderlig og evig. Selv om de kan forgå, står Guds bud fast. “Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort.” 10 Det som pekte frem til Jesus som Guds lam, skulle avskaffes ved hans død. Men tibudsloven er like uforanderlig som Gud selv.SH 225.3

Ettersom “Herrens lover fullkommen”, må enhver avvikelse fra den være av det onde. Kristus fordømmer dem som viser ulydighet mot Guds bud, og som lærer andre å gjøre det samme. Hans liv i lydighet understreket lovens krav. Det viste at et menneske kan etterleve Guds bud, og åpenbarte hvilken sinnsforandring som lydighet kunne føre til. Alle som er lydige slik han vår, forkynner at loven er “hellig, og budet er hellig, rett og godt”. 11SH 225.4

De som overtrer Guds lov, støtter Satans påstand om at den er urettferdig og ikke kan etterleves. På den måten støtter de den store motstanderens bedrag og vanærer Gud. De er barn av den onde som var den første opprører mot Guds lov. Å gi dem adgang til himmelen ville være å gjeninnføre splid og opprør og sette universets velferd i fare. Ingen som med vilje ringeakter et av prinsippene i Guds lov, vil komme inn i Guds rike.SH 225.5