Til de bortkomne i Israel

Disiplenes budskap var det samme som det døperen Johannes og Kristus selv hadde forkynt: “Himmelriket er nær!” De skulle ikke innlate seg i noen ordstrid med folk om hvorvidt Jesus fra Nasaret var Messias. Men i hans navn skulle de gjøre de samme velgjerninger som han hadde gjort. Han bød dem: “Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.”SH 260.2

I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede syke enn til å forkynne. Hans mirakler bekreftet sannheten av hans ord om at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hans rettferd gikk foran ham, og Herrens herlighet fulgte etter. Hvor som helst han gikk og stod, var tidender om hans barmhjertighet gått foran ham. Der hvor han hadde vært, kunne de som hadde opplevd hans medfølelse, fryde seg over sin gode helse, og de prøvde seg frem med sine nyervervede krefter. Folk samlet seg omkring dem for å høre dem selv fortelle om det Herren hadde utført. Hans stemme var den første lyd mange noen gang hadde hørt. Hans navn var det første ord de hadde uttalt, og hans ansikt det første de hadde sett. Hvorfor skulle de så ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han drog gjennom byer og steder, var han som en levende vannstrøm som spredte liv og glede hvor som helst han kom.SH 260.3

De som følger Kristus, skal arbeide slik som han gjorde. Vi skal mette de sultne, kle de nakne, trøste dem som lider, og hjelpe dem som er fortvilt. Dem som synes alt er håpløst, skal vi inspirere med nytt håp. Også på oss vil løftet bli oppfylt: “Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.”1SH 260.4

Kristi kjærlighet som kommer til uttrykk i uselvisk tjeneste, vil være mer virkningsfull enn domstol og straff når det gjelder å forbedre den som gjør det onde. Straff kan være nødvendig for å sette skrekk i lovbryteren. Men den kjærlige misjonær kan gjøre mer enn det. Ofte blir hjertet forherdet ved irettesettelse, men Kristi kjærlighet smelter det. Misjonsarbeideren kan ikke bare lindre fysiske lidelser, men han kan lede synderen til den store legen som er i stand til å rense sjelen for syndens spedalskhet. Gud vil at de syke, de ulykkelige og de som er besatt av onde ånder, skal høre hans røst gjennom hans tjenere. Ved menneskers hjelp vil han gi trøst langt mer enn verden aner.SH 260.5

På sin første misjonsreise skulle disiplene bare gå til “de bortkomne sauene i Israels folk”. Hvis de da hadde forkynt evangeliet for hedninger eller samaritanere, ville de ha mistet sin innflytelse hos jødene. Ved å vekke fariseernes fordom ville de ha innviklet seg i en strid som ville tatt motet fra dem alt i starten av virksomheten. Selv apostlene var sene til å forstå at evangeliet skulle bringes ut til alle folkeslag. Før de selv kunne fatte dette, var de ikke beredt til å arbeide for hedningene. Hvis jødene ville ta imot evangeliet, skulle de være hans sendebud til hedningene. Derfor skulle de høre budskapet først.SH 261.1

Overalt hvor Jesus arbeidet, var der mennesker som våknet opp til å forstå sitt behov, og som hungret og tørstet etter sannheten. Tiden var kommet da budskapet om hans kjærlighet skulle nå ut til disse lengtende mennesker. Til dem alle skulle disiplene gå som hans sendebud. Dermed ville de troende betrakte dem som guddommelig utnevnte lærere. Når så han selv skulle forlate dem, ville de ikke bli stående igjen uten noen som kunne undervise dem.SH 261.2

På denne første turen skulle disiplene bare gå til steder hvor Jesus allerede hadde vært og hadde vunnet venner. De forberedelser de skulle gjøre for reisen, skulle være så enkle som mulig. Ikke noe måtte få lede deres sinn bort fra den betydningsfulle gjerning de skulle gjøre. Heller ikke måtte noe få egge til motstand og lukke døren for videre arbeid. De skulle ikke kle seg slik som de religiøse lærerne gjorde, og heller ikke gjøre noe i klesveien som skilte dem fra vanlig folk. De skulle ikke gå inn i synagogene og kalle folk sammen til offentlige møter, men de skulle arbeide fra hus til hus. De skulle ikke kaste bort tiden med unødvendige høflighetsfraser eller gå fra hus til hus for å bli oppvartet. Men på hvert sted skulle de ta imot gjestfrihet fra slike som var verdige, som ville by dem velkommen med glede, som om de var Jesus selv. De skulle ta inn i huset og si frem den vakre hilsen: “Fred være med dette hjem!”2 Dette hjemmet ville bli velsignet ved deres bønner, deres lovsanger og ved at de åpnet Den hellige skrift i familiekretsen.SH 261.3