Fri for frykt

Da Jesus ble vekket for å trosse stormen, var han fullstendig rolig. Det var ikke spor av frykt i stemmen eller blikket, for det var ingen frykt i hans sinn. Dette skyldtes ikke at han var i besittelse av allmakt. At han kunne hvile så trygt, skyldtes ikke at han var “den Herre som hersker på hav og jord”. Denne makten hadde han gitt fra seg. Han sier: “Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.”1 Han stolte på sin Fars makt. Jesus hvilte i tro på Guds kjærlighet og omsorg. Kraften i det ordet som stilte stormen, var Guds kraft.SH 248.2

Likesom Jesus hvilte i troen på sin Fars omsorg, skal vi hvile i Jesu omsorg. Hvis disiplene hadde stolt på ham, ville de blitt bevart i fred. Deres frykt i farens stund åpenbarte deres vantro. I sine anstrengelser for å redde seg selv, glemte de Jesus. Det var først da: de i den ytterste nød og fortvilelse vendte seg til ham, at han kunne hjelpe dem.SH 248.3

Hvor ofte opplever vi ikke det samme som disiplene! Når fristelsens stormer samler seg, når heftige lynglimt flammer opp, og bølgene skyller inn over oss, da kjemper vi alene mot stormen, og vi glemmer at det er en som kan hjelpe. Vi stoler på vår egen styrke inntil alt håp er ute, og vi holder på å bukke under. Da husker vi på Jesus. Hvis vi roper til ham om hjelp, roper vi ikke forgjeves. Selv om han med sorg må irettesette oss for vår vantro og selvtillit, unnlater han aldri å gi oss den hjelpen vi trenger. Har vi Kristus i vårt sinn, har vi ingen grunn til å frykte, enten vi er på land eller sjø. En levende tro på ham vil stille livets hav og utfri oss fra fare på den måten som han vet er den beste.SH 248.4

Det er også en annen åndelig lærdom i miraklet med stormen som ble stillet. Ethvert menneskes erfaring vitner om sannheten av Skriftens ord: “De gudløse ligner det opprørte hav, som aldri kan falle til ro .... De gudløse har ingen fred, sier Herren.”2 Synden har ødelagt vår fred. Så lenge selvet ikke er blitt underkuet, finner vi ikke noen hvile.SH 248.5

Ingen menneskelig makt kan beherske de uregjerlige krefter i vår natur. Her er vi like hjelpeløse som disiplene var til å stille stormen. Men han som talte fred til bølgene på Gennesaret-sjøen, har talt fred til hvert eneste menneske. De som vender seg til Jesus og roper: “Herre, frels!” vil bli reddet, uansett hvor voldsom stormen kan være. Hans nåde som forsoner sjelen med Gud, demper våre viltre følelser. I hans kjærlighet finner sjelen ro. “Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. Glade ble de da det stilnet; han førte dem til den havn de ønsket.” “Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” “Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.”3SH 248.6